[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
av Berit Vegheim
leder av Synshemmede Akademikeres Forening, SAF.
Artikkelen er publisert i Respekt 1/2002. Magasin om funksjonshemning, rehabilitering og samfunn. Utgiver: SKUR (Statens kunnskaps- og utviklingssenter for helhetlig rehabilitering).
For ett år siden, 29. juni 2001, la et offentlig utvalg, Manneråkutvalget, fram utredningen NOU 2001:22 Fra bruker til borger. En strategi for nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Utredningen gjør opp status for hvor langt vi har kommet i forhold til å realisere målet om full deltakelse og likestilling i Norge ved årtusenskiftet.
Utvalgets konklusjon er at det fortsatt eksisterer et stort gap mellom det overordnede målet om full samfunnsdeltakelse og virkeligheten. Videre hevder utvalget at funksjonshemmede diskrimineres. Utvalget fastslår i kap. 21 at:
"Når mål eller hensyn knyttet til en samfunnsgruppe, glemmes i den grad at det blir et system i det, skyldes det i stor grad at gruppen har for svak posisjon til å gjøre sine premisser gjeldende - til å gjøre dem til selvsagte hensyn og premisser."
Utvalget underbygger dette blant annet med at det ikke rokker ved myndighetenes legitimitet om gruppen overses. Det får ingen konsekvenser, noe som bl.a har sammenheng med at gruppen mangler sterke alliansepartnere.
Utvalget legger fram et omfattende forslag til strategi for å lukke gapet. Strategien er treleddet. Strategiens første ledd består av følgende forslag:
Strategiens andre ledd omfatter forpliktende handlingsplaner på tre satsingsområder, kombinert med nasjonale tilgjengelighetsstandarder, økonomiske incitamenter og bindende tidsfrister. De tre satsingsområdene er:
Strategiens tredje ledd består av en rekke enkelttiltak som kan settes i verk uavhengig av hverandre og de øvrige forslagene.
Utredningen har nå vært på høring, og over 100 høringsinstanser har avgitt svar. Blant disse er foruten en del departementer, offentlige instanser som diverse råd, tilsyn og ombud, organisasjoner av funksjonshemmede, kommuner og fylkeskommuner og hovedorganisasjonene i arbeidslivet.
Responsen på høringen er skuffende liten, og godt under 10% av kommunene har gitt høringssvar. Det har også vært svært liten interesse fra medienes side for denne utredningen i det året som har gått til tross for at utvalget har lagt fram forslag til tiltak og virkemidler som bør fortone seg som temmelig drastiske sett i forhold til den virkemiddelbruken som vi har hatt hittil. Når man vet at dette er den mest omfattende utredning som har vært gjort av funksjonshemmedes situasjon i Norge, gir denne tausheten grunn til alvorlig bekymring, men samtidig bekrefter den bare så altfor godt utredningens konklusjon om at funksjonshemmede er en marginal gruppe, hvis interesser kan settes til side uten at det rokker ved myndighetenes legitimitet.
I denne artikkelen vil jeg ta utgangspunkt i utvalgets påstand om at funksjonshemmede diskrimineres. Siden det mest vidtgående av forslagene i utredningen er innføring av en egen lov som skal forby diskriminering; en såkalt anti-diskrimineringslov. er det etter min mening, særlig viktig å gå litt dypere inn i selve diskrimineringsfenomenet, for å klargjøre hvilken forståelse av sammenhengen mellom de forutsetninger og de muligheter den enkelte har for deltakelse som ligger til grunn for et diskrimineringsforbud. I det følgende vil jeg også trekke på synspunkter fremkommet i høringsuttalelsene og på de mange seminarer, møter og konferanser jeg har hatt anledning til å delta på.
Det er først og fremst i de siste fem årene at debatten om lovforbud mot diskriminering har kommet i gang i fora som er opptatt av funksjonshemmet-perspektivet. Ellers har fokus på diskriminering, som jeg vil komme tilbake til nedenfor, vært forbeholdt kvinner og ulike minoriteter som politiske, religiøse og etniske minoriteter, urbefolkninger, homofile og lesbiske.
Dette betyr at debatten i Norge om hvordan diskrimineringen arter seg utfra et funksjonshemmet-perspektiv fortsatt befinner seg i en tidlig fase, og dessverre har verken forskere, samfunnsvitere, jurister, politikere, medier, menneskerettighetsmiljøer eller funksjonshemmedes organisasjoner selv bidratt til å sette dette på dagsorden i de sammenhenger hvor diskrimineringsdebatten med ujevne mellomrom pågår. I den grad debatten har stått på dagsorden, har dette så og si utelukkende skjedd i regi av funksjonshemmedes organisasjoner og hovedsakelig i egne fora. Hvilke implikasjoner dette har for erkjennelsen av at funksjonshemmede diskrimineres vil jeg også komme tilbake til senere.
Først vil jeg ta for meg diskrimineringsfenomenet utfra et funksjonshemmet-perspektiv, og deretter se på behovet for å innføre en anti-diskrimineringslov. Forhåpentligvis har jeg fått med de viktigste argumentene som har vært fremsatt for og i mot et slikt lovforbud. Men viktigst av alt vil det være, slik jeg ser det, om denne artikkelen kan bli et nyttig bidrag til å få satt diskriminering av funksjonshemmede på dagsorden i den offentlige debatt, lokalt og sentralt.
Innledningsvis vil jeg komme med følgende utsagn om diskriminering som jeg skal utdype nærmere nedenfor:
Hvorvidt man forstår eller erkjenner at en gruppe blir diskriminert, beror på i hvilken grad man tror at gruppens forutsetninger og muligheter for å delta i samfunnet bestemmes av naturgitte eller menneskeskapte forhold.
I dette ligger det at dersom man skal diskutere om funksjonshemmede blir diskriminert eller ikke, må man først avklare hva vi forstår med begrepet funksjonshemning; hva innebærer det å være funksjonshemmet? Dersom vi ikke har en felles forståelse av begrepet og fenomenet funksjonshemning, blir debatten meningsløs, og havarerer lett i skinnuenighet.
I Norge har vi siden 70 tallet, iallfall på papiret, hatt en forståelse av funksjonshemning som et relasjonelt begrep, dvs. funksjonshemningen oppstår i individets møte med sine omgivelser. Funksjonshemning er altså ikke en egenskap ved en person. Likevel kan vi konstatere at begrepet stadig brukes som om det er en personlig egenskap, og dermed blir budskapet både utydelig og tvetydig. Som et eksempel på denne uheldige praksisen viser Manneråkutvalget til at man opererer med begrepet funksjonshemmet når man utfører statistiske undersøkelser. Dersom man har forstått at det å være funksjonshemmet er situasjonsbestemt, vil det være meningsløst å måle levekårene for en kategori mennesker basert på et relasjonelt fenomen som funksjonshemning.
Utvalget tar til orde for å rydde opp i denne begrepsforvirringen, og forslår at man tar i bruk begrepet funksjonsnedsettelse for å betegne den individuelle egenskapen; sansehemningen, utviklingshemningen osv.. Funksjonsnedsettelsen er der uansett situasjon, mens funksjonshemningen er situasjonsbestemt. Dette bruker jeg å illustrere ved å gi følgende eksempel: en blind er ikke funksjonshemmet når hun snakker i telefonen, selv om funksjonsnedsettelsen, blindheten, er til stede hele tiden. Jeg er ikke funksjonshemmet på Arlanda, men jeg er det på Gardermoen - og årsaken i dette tilfellet er kun plassering og valg av type anvisningstavler. Ofte er det bare deltaljer som avgjør om en person er funksjonshemmet i en situasjon eller ikke, og med små korrigeringer som ikke koster annet enn vilje, kan føre til dramatiske forbedringer i funksjon. Det skapes hele tiden hjelpebehov som koster å bøte på, fordi det mangler vilje til å styre samfunnsplanleggingen i en retning som samsvarer med det faktum at befolkningen har høyst forskjellig funksjonsnivå.
Utredningen viser at vi ikke har klart å nå fram med en forståelse av at mangelfull og dårlig samfunnsplanlegging virker direkte inn på grad og omfang av funksjonshemning i befolkningen. Høringsuttalelsene bekrefter også på sin måte at så er tilfellet, og det er etter min mening all mulig grunn til å lete etter årsaker til at den forståelsen av sammenhenger som er en forutsetning for å nå det i over 20 år erklærte målet om full deltakelse og likestilling, fremdeles er så mangelfull og i noen sektorer, nærmest totalt fraværende.
Dels tror jeg at dette handler om et kommunikasjonsproblem som må tas på alvor om vi vil vinne fram med et budskap om at funksjonshemmede blir diskriminert. Min erfaring er at behovet for avklaring av hva begrepet og fenomenet funksjonshemning er, er svært stort, og at dette gjelder i alle miljøer; også i funksjonshemmedes egne organisasjoner og fora. Det blir alltid positivt mottatt av tilhørerne, om man tar seg tid til en begrepsavklaring. Den medisinske forklaringsmodellen er mer utbredt og overlevelsesdyktig enn mange tror, og den bidrar uten tvil til å hindre folk i å se hvilken direkte sammenheng det er mellom politiske prioriteringer og beslutninger og den enkeltes grad av funksjonshemning.
Tvetydigheten i måten vi bruker begrepet funksjonshemmet på kommer særlig tydelig fram i den utstrakte bruken av begrepet "funksjonsfrisk". Hvor dette begrepet stammer fra, vet jeg ikke. Dette er et fullstendig meningsløst begrep, samtidig som det avslører hvilket tankegods som fortsatt henger igjen i synet på mennesker med nedsatt funksjonsevne. Innføringen av begrepet funksjonshemning var jo nettopp et oppgjør med en tankegang om at årsaken til problemene lå i feil og mangler ved den enkelte; i en sykdom eller defekt som måtte behandles eller korrigeres. Funksjonshemningsbegrepet skulle "friskmelde" mennesker som var hemmet i å fungere, og flytte fokuset over på forholdet mellom funksjonsevnen og omgivelsene. Begrepet "funksjonsfrisk" blir på en måte en protest mot denne "friskmeldingen", fordi det motsatte er nødvendigvis at vi er "funksjonssyke", hva nå det måtte bety. Denne begrepsbruken bidrar ikke til å klargjøre budskapet om at funksjonshemmede diskrimineres.
Videre bør vi ta på alvor at vi opererer med en meget uklar og altfor kronglete definisjon av funksjonshemning. Den offisielle norske definisjonen forklarer funksjonshemning som: "et misforhold mellom den enkeltes forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlige for etablering og opprettholdelse av en selvstendig og sosial tilværelse."
Det er her ytterst uklart hvilken vekt man skal legge på den enkeltes forutsetninger i dette misforholdet. Det at det er et misforhold (i noen definisjoner opereres det også med ordet konflikt) sier ingen ting om hvor fokuset skal rettes for å få gjort noe med dette misforholdet. Det er ikke noe tydelig budskap om at det er noe galt med de krav samfunnet stiller i seg selv. Definisjonen kan tolkes som om det dreier seg om et forhold som er statisk; det er et misforhold hele tiden. Vi får ikke klart for oss at samfunnets krav er det samme som den politikk som til enhver tid føres, og at funksjonshemning således er noe som oppstår og opprettholdes som resultat av denne politikken. Utvalget bruker begrepet menneskeskapte barrierer for å tydeliggjøre at barrierene er samfunnsskapte og ikke naturgitte, slik vi ofte får inntrykk av når vi konfronterer politikere med de hindringer vi møter på i vårt dagligliv.
Utvalget har tydeligvis lykkes i å formulere et klart budskap, for på en konferanse hvor jeg nylig deltok, sa en representant for de folkevalgte i Bergen bystyre at slik han hadde forstått utvalgets definisjon av funksjonshemmetbegrepet, er egentlig målet at kategorien funksjonshemmede skal utryddes.
Iallfall kan vi si det slikt at målet er å utrydde den kategorien funksjonshemmede som er et resultat av ekskluderende holdninger og praksis i samfunnet. Som jeg vil vise nedenfor, har vi behov for mer lettfattelige og tydelige budskap om vi vil få andre til å forstå at funksjonshemningen kan reduseres om samfunnet vil. Den offisielle definisjonen har vist seg å være svært dårlig egnet til å kommunisere med omverdenen med. En slik utradisjonell og antakelig tankevekkende måte å fremstille fenomenet på, vil fungere godt rent pedagogisk i synliggjøringen av at diskrimineringen ligger i det å skape funksjonshemmende barrierer, dvs. å funksjonshemme folk.
Som påpekt foran er bevisstheten omkring diskriminering av funksjonshemmede svært lav, og nesten totalt fraværende i det offentlige rom. Dette skyldes uten tvil at de som er opptatt av diskrimineringsfenomenet og påtaler dette offentlig, forskere, politikere og journalister osv., fortsatt oppfatter den nedsatte funksjonsevnen som hovedårsaken til at noen mennesker ikke deltar på lik linje med resten av befolkningen. Dette kan best illustreres ved å sammenligne med diskriminering av etniske minoriteter og kvinner. Så lenge man tolket afrikaneres lavere skåre på IQ tester som resultat av rasemessig underlegenhet, erkjente man verken at testenes utforming eller tolkningen av resultatene var uttrykk for diskriminerende praksis og holdninger. Den rasemessige underlegenhet var et biologisk faktum. På samme måte oppfattet man ikke kvinners manglende deltakelse som et resultat av kvinneundertrykkelse så lenge man kunne forsvare at kvinner rent biologisk var skapt for å ivareta oppgavene i hjemmet, og ikke hadde de samme intellektuelle forutsetninger som menn.
Min påstand er altså at funksjonshemmede fortsatt er på det stadiet hvor man forklarer og forsvarer manglende deltakelse med henvisning til biologiske og psykologiske årsaksforklaringer, dvs. at vår marginale plass i samfunnet først og fremst er bestemt av begrensninger fra naturens side.
Dette bekreftes ved at funksjonshemmede skiller seg tydelig ut fra andre grupper som hevder å bli forskjellsbehandlet. Gruppen har ingen sterke alliansepartnere, inkluderes sjelden i fora og dokumenter som tar opp diskriminering, vies lite oppmerksomhet i offentlig debatt, og har med et unntak ikke hatt noen beskyttelse mot diskriminering i norsk lovgivning. Her vil jeg gi noen konkrete eksempler på utelatelsen og utdefineringen.
Det første eksemplet viser hvordan vi tolker utestengning av personer på vidt forskjellig måte. En mørkhudet person som blir nektet adgang på en restaurant vil få medhold i at hun er utsatt for diskriminering, og neste dag vil saken mest sannsynlig få oppslag i VG med oppfølgingsrunde. Men utesteder som ikke er tilgjengelige for gjester som sitter i rullestol blir ikke beskyldt for å diskriminere. Da blir det godtatt at stedet har en trapp, og det blir ikke laget oppslag om at stedet kunne ha gjort noe med disse fysiske hindringene.
Unntaket i norsk lovgivning, som gjelder forbudet mot å forskjellsbehandle ved ansettelse i arbeidsmiljølovens S: 55 A, kan paradoksalt nok tjene som illustrasjon på hvor vanskelig det er å få erkjennelse for at funksjonshemmede utsettes for diskriminering. Da funksjonshemmede i sommer fikk samme beskyttelse mot forskjellsbehandling i S: 55 A annet ledd, som andre arbeidssøkere tidligere har fått på grunnlag av: "rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning, homofil samlivsform", skjedde dette etter mange års kamp fra funksjonshemmedes organisasjoner. Kommunalkomiteen viser i Innst.O.nr.58 (2000-2001) til at saken har vært utsatt fordi de har ønsket en grundig utredning av behovet for å innlemme funksjonshemmede i S: 55 A. Det er også verdt å merke seg at dette lovforbudet kommer etterat EU har vedtatt et direktiv som forbyr diskriminering på dette området, hvor funksjonshemmede er innlemmet blant de andre gruppene.
En kan spørre seg om hvordan det er mulig å overse eller tvile på at funksjonshemmede hører til de mest utsatte grupper i samfunnet når det gjelder diskriminering. Finnes det andre mer sannsynlige tolkninger av det faktum at arbeidsløsheten er større blant funksjonshemmede enn andre?; et faktum politikerne bør kjenne til fra flere offentlige dokumenter de senere år.
Funksjonshemmede har også lite å hente fra menneskerettighetskonvensjonene, slik andre diskriminerte grupper har. Det er nokså typisk at FNs konvensjoner om sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, EMK ramser opp alle grupper som kan tenkes å bli diskriminert, unntatt funksjonshemmede. Her er et eksempel hentet fra protokoll 12 til EMK:
1 The enjoyment of any right set forth by law shall be secured without discrimination on any ground such as sex, race, colour, language, religion, political or other opinion, national or social origin, association with a national minority, property, birth or other status.
Når denne utelatelsen blir påtalt, blir det naturligvis hevdet at funksjonshemmede omfattes av restkategorien -other status-, og i prinsippet er dette korrekt. Men når den systematiske utelatelsen fra alle oppramsninger av utsatte grupper også faller sammen med en like systematisk utelatelse fra dagsorden i alle fora hvor diskriminering og menneskerettigheter debatteres, f. eks. i markeringen av 50 års jubileet for FNs Verdenserklæring for menneskerettigheter, artikler og andre offentlige dokumenter hvor Grunnlovsfesting av vern mot diskriminering er tatt opp og i forskningen som har satt fokus på problemstillinger knyttet til diskriminering og marginalisering (sosiologi, medievitenskap, jus, sosialantropologi osv), blir det svært vanskelig å opprettholde troen på at -ikke nevnt- ikke også innebærer at man er glemt. En stiller seg spørsmålet om hvorfor alle disse andre gruppene er nevnt eksplisitt når konvensjonene omfatter alle mennesker, og hvorfor en gruppe stadig utmerker seg ved å være utelatt i oppramsingen i så viktige dokumenter.
I et debattinnlegg i Dagsavisen 17. mars i år, hevder doktorgradsstipendiat Dag Øystein Engsjø at ikke alle former for diskriminering er like viktige, men rangeres systematisk fra myndighetenes side. Ifølge Engsjø rangeres diskriminering av kvinner som mer viktig enn diskriminering av etniske og religiøse minoriteter. Lenger nede kommer diskriminering av homofile, og langt nede på rangstigen finner vi: "mennesker med fysiske handikap og aller nederst transkjønnede som faktisk ikke omfattes av noen antidiskrimineringslovgivning."
Meget viktig og interessant observasjon, men i motsetning til Engsjø som retter et meget hardt skyts mot likestillingsombudet og likestillingsdirektøren i dette innlegget, vil jeg hevde at rangering av grupper etter status og diskriminering av utgrupper innenfor de ulike diskriminerte gruppene, spiller en like viktig og fremtredende rolle for hvordan marginaliseringsprosessene foregår i samfunnet. Dersom vi skal forstå diskrimineringsfenomenet, må vi ikke glemme at det springer ut av og opprettholdes av at hver og en av oss bidrar individuelt og kollektivt i diskrimineringen av noen som for oss er -de andre-.
Det viser seg at påstanden om at de internasjonale konvensjonene omfatter alle mennesker, også er en sannhet med visse modifikasjoner. Men siden ingen fagmiljøer har vært opptatt av hvordan funksjonshemmedes politiske rettigheter er ivaretatt i konvensjonene, er denne påstanden i beste fall uttrykk for ukunnskap om hvilke utslag utelatelsen faktisk har i virkeligheten.
Verken aktuelle fagmiljøer eller media var til stede da det høsten 2000 ble arrangert et Tribunal hvor konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ble satt på prøve. Tribunalet ble holdt i regi av åtte organisasjoner av funksjonshemmede som har gått sammen i et Samarbeidsutvalg for funksjonshemmedes rettigheter. Her ble retten til å stemme ved hemmelige valg og retten til å utøve sitt verv som folkevalgt prøvet. Fra regjeringsadvokaten ble det i begge tilfeller vist til at de sivile og politiske rettigheter er av utelukkende negativrettslig karakter, dvs. de skal beskytte den enkelte mot inngrep og overgrep fra staten, og ikke sikre at forholdene legges til rette for at den enkelte borger faktisk får utøvet sine menneskerettigheter. Derfor hadde staten ingen forpliktelser til å sørge for at de lokaler hvor folkevalgte organer holder sine møter er tilgjengelige med rullestol, eller har installert teleslynge for hørselshemmede eller har nødvendige ressurser for tilgjengeliggjøring av sakspapirer for folkevalgte med nedsatt syn eller lesehemninger. Dette viser med all mulig tydelighet at utelatelsen av funksjonshemmede fra oppramsingen av spesielt utsatte grupper, ikke er en tilfeldighet uten konsekvenser. Tvert imot er utelatelsen et uttrykk for hvem man ikke har hatt i tankene ved utformingen av konvensjonene. Funksjonshemning i likhet med f.eks. analfabetisme, er faktorer som må tas i betraktning om man virkelig har ment alvor med at alle borgere skal ha de samme sivile og politiske rettigheter. I dag er disse konvensjonene utilstrekkelige og vitner om at også på dette området ignoreres eller utdefineres funksjonshemmede. I tillegg har både kvinner og etniske minoriteter fått egne konvensjoner som gir ytterligere beskyttelse. Funksjonshemmede mangler fortsatt en egen konvensjon til tross for det svake rettighetsvernet de generelle konvensjonene gir nettopp denne gruppen. Et nytt forsøk på å få en konvensjon er på gang, men det er tankevekkende at motstanden mot en egen konvensjon for funksjonshemmede har vært uhyre sterk, også fra norske myndigheter. Det blir derfor spennende å se hvordan det går denne gangen.
Utvalget var bedt om i sitt mandat å vurdere hvorvidt det er behov for å styrke funksjonshemmedes rettigheter, og kom til at det i tillegg til å styrke eksisterende lovgivning, var behov for å innføre en lov som forbyr diskriminering på bred basis. Når utvalget fant at det var bruk for et så sterkt virkemiddel, skyldtes det den solide dokumentasjon på at gapet mellom mål og virkelighet viste seg å være større enn man hadde forventet på mange av områdene, og at de virkemidler som hadde vært tatt i bruk således viste seg å ikke strekke til.
Om årsaken til at gapet fortsatt er så stort mellom idealet og realiteter, uttaler utvalget på s. 294:
De funksjonshemmende barrierene er av til dels svært ulik karakter, men for de som berøres er de uansett viktige. Det store gapet mellom mål og virkelighet fremstår som et konglomerat av problemer. Det er imidlertid mulig å se en form for overordnet systematikk i dette konglomeratet. Systematikken er knyttet til hvordan samfunnet organiseres og utvikles. Hovedproblemet er at hensynet til at alle skal delta og ha like muligheter sjelden kommer inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak. Utvalget mener at dette er den viktigste årsaken til at vi ikke i særlig grad har kommet nærmere det overordnede målet om full deltakelse og likestilling.
Som forventet er høringsinstansene av ulik oppfatning når det gjelder behov for en antidiskrimineringslov for funksjonshemmede. For de fleste er dette en nokså uvant og fremmed tanke, og et virkemiddel som det knytter seg stor usikkerhet til virkningen av.
Det er verdt å merke seg at det hersker ulike oppfatninger både blant kommunene og blant de ulike rådene av funksjonshemmede. Også departementene gir ulike signaler, selv om ingen av dem tar direkte stilling.
Blant skeptikerne og motstanderne er det noen argumenter som særlig går igjen. Det advares mot å ha for stor tro på lovgivning som virkemiddel generelt og en slik lov spesielt. Dels vises det til at loven vil bli vanskelig å utforme og håndheve, fordi den skal favne så vidt. Dels er man opptatt av at en slik lov strider mot moderniseringsstrategien som går ut på forenkling og nedbygging av statlige reguleringer. Kommunene er opptatt av selvstyre, og at en slik lov vil medføre kostnader som i så fall må dekkes inn.
Debatten om moderniseringen av velferdsstaten og det kommunale selvstyret vil jeg la ligge her, for det vil føre meg langt bort fra temaet for denne artikkelen. Isteden vil jeg nøye meg med å slå fast at verken hensynet til forenkling og nedbygging av reguleringer, eller kommunenes selvråderett, kan settes foran en gruppe borgeres krav på å bli vernet mot diskriminering. Det ville være direkte udemokratisk å opprettholde en diskriminerende praksis med henvisning til at kommunen må få gjøre som den vil. Siden slik praksis er avdekket, vil utvalget ha på plass sterkere styringsverktøy.
En annen type argumentasjon mot å få en egen lov for funksjonshemmede, går ut på at dette blir en særlov som i seg selv bidrar til å stigmatisere gruppen, opprettholde synet på funksjonshemmede som en særgruppe og bidra til segregering. Til grunn for denne argumentasjonen ligger det åpenbart en tankegang om at en antidiskrimineringslov vil gi funksjonshemmede særlige rettigheter og fordeler som den øvrige befolkning ikke nyter godt av; med andre ord en strategi for særbehandling.
Her er det grunn til å presisere at en antidiskrimineringslov ikke er en lov for tildeling av særrettigheter eller ekstra goder, men en lov som skal passe på at en gruppe ikke blir fratatt rettigheter eller stengt ute fra de goder som de andre borgerne har. Også i tilfeller hvor en slik lov tillater positiv diskriminering, dreier det seg om å kompensere for uheldige utslag, og ikke tildeling av ekstra privilegier.
Igjen er det viktig å ta utgangspunkt i årsakene til at noen stenges ute. Når man ikke erkjenner at en selv eller andre blir diskriminert, tar man for gitt at politiske eller andre typer beslutninger, tas utfra grundige og fornuftige vurderinger som ikke gjør noen urett, og som iallfall i politikken, er til alles beste. Men poenget her er at det hele tiden skjer en prioritering av hvilke hensyn som skal tas i betraktning, og utvalget mener å ha dokumentert at hensynet til mennesker med nedsatt funksjonsevne sjelden kommer inn som et viktig premiss i planlegging og utforming av samfunnet. Resultatet er utestengning fra deltakelse på mange områder som i kultur- og fritidsaktiviteter, i arbeidslivet, under utdanning og i det politiske liv. Videre slår utvalget fast at når hensynet til en befolkningsgruppe blir så systematisk satt til side eller oversett, må det tas som et uttrykk for et verdisyn som vi ikke kan akseptere.
En antidiskrimineringslov er derfor ikke en særbehandlingslov, snarere tvert imot, fordi den skal forhindre at en gruppe blir oversett og utelatt, eller ekskludert. Det kan dreie seg om både diskriminerende handlinger og holdninger.
Det er også viktig å skille mellom en lov som forbyr diskriminering og en lov som tildeler positive rettigheter som for eksempel stønader, hjelpemidler, tjenester og alle slags materielle goder. I Skandinavia har vi lagt stor vekt på å ta i bruk fordelingspolitiske virkemidler, noe som har gjort den Skandinaviske velferdsmodellen kjent i hele verden. Men samtidig har vi forsømt oss på en del andre områder hvor bl.a USA og en del andre land har kommet lengre.
En viktig årsak til at USA, Storbritannia og noen andre land har grepet til antidiskrimineringslovgivning er selvfølgelig et ønske om å stille sine borgere likt med hensyn til muligheter for å delta. Uten et sosialt sikkerhetsnett som det vi har i Skandinavia, og med et system hvor svært mange tjenester og ordninger tilbys av private aktører på et marked, har ADA-lovgivningen (Americans with Disabilities Act) sammen med andre lover, gitt funksjonshemmede et mye bedre utgangspunkt for å kunne benytte seg av de tjenester og ordninger som finnes, og for å delta i informasjons- og kommunikasjonssamfunnet. Men samtidig skal en være klar over at når rammebetingelsene for deltakelsen er på plass, må borgerne i USA greie seg selv. Det er derfor ikke snakk om å kopiere et slikt system, snarere om å få i pose og sekk; både gode rammebetingelser for deltakelse og et godt velferdssystem.
I Norge har vi lenge tatt for gitt at velferdsstaten er en garantist for at samfunnsutviklingen går i riktig retning og sikrer full deltakelse for funksjonshemmede. De siste årene har vi imidlertid sett at forholdene har forverret seg på noen områder. Vi har fått merke med full kraft at "den gode viljes" strategi er en tvilsom garantist for at man innen de ulike sektorer styrer mot målet om full deltakelse og likestilling for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Særlig ser vi at styringsviljen er fraværende innenfor samferdselssektoren. De enorme investeringene som er foretatt i infrastruktur og nytt materiell de siste årene har skapt nye barrierer som vi må leve med. Ansvaret for store prosjekter som hovedflyplass og flytog har vært overlatt til egne selskaper som har fått stå svært fritt i forhold til design. Således endte vi opp med en ny hovedflyplass med lyddusjer, men uten monitorer i øyehøyde.
Et fremtredende trekk ved norsk politikk som skiller oss fra land hvor man har en antidiskrimineringslov, er motviljen mot å ta i bruk de muligheter som ligger i konsesjonslovgivning, løyver og bevillinger til å sikre at de varer, tjenester og den service som tilbys fra både private og offentlige aktører, blir gjort tilgjengelige for alle. Man pålegger ikke produsenter og leverandører av varer og tjenester et ansvar for at deres produkter og tilbud kan brukes av alle uansett funksjonsnivå, ev. skaffe en alternativ løsning. Videre benytter ikke stat og kommune sine unike posisjoner som storkunder i markedet til å kreve at utstyr og produkter skal være utformet på en måte som samsvarer med prinsippene for universell utforming. Det offentlige kunne også i langt større grad enn i dag stille krav til at de som skal motta offentlig tilskudd eller driftsstøtte må vise at deres virksomhet er mest mulig inkluderende, til at de arkitekter som godkjennes av bygningsteknisk etat viser kompetanse om universell utforming og til at de arkitekter som får oppdrag fra stat og kommune legger prinsippene for universell utforming til grunn for arbeidet.
Som vi ser, unnlater norske myndigheter å ta i bruk effektive styringsverktøyer som både ville føre til avlastning av de offentlige budsjetter i den grad man har gått inn med kostbare særordninger for å reparere på de skader som er skjedd, og som ville bidra til at man nærmet seg målet om et bedre samfunn for alle.
Typisk norsk kanskje, er det at noen av høringsinstansene anbefaler brukermedvirkning som alternativ til lovforbud mot diskriminering og til styrking av særlover i egen sektor. Det vises til at funksjonshemmedes organisasjoner kan ivareta medlemmenes interesser bedre enn et lovverk.
De siste års erfaringer med brukermedvirkning i samferdselssektoren skulle til fulle ha vist at vi har et spesielt stort behov for styrking av lover og forskrifter innenfor denne sektoren. Mye av det som organisasjonene har måttet kjempe seg til i de brukerfora som har vært opprettet, skulle ha vært nedfelt i lovverk. Når man bruker 3 år på å få en monitor i øyehøyde på Gardermoen, tyder ikke på at strategien har vært vellykket. Det skulle vært like selvfølgelig at trafikkterminaler av alle slag hadde monitorer i øyehøyde som det er at de skal ha teleslynge og heis. For orienteringshemmede er det ikke tilfredsstillende at de er prisgitt arkitekter og designeres ideer og estetiske smak, slik funksjonskravene i forskriften til plan og bygningsloven i dag legger åpent for.
Når høringsinstansene vil tildele funksjonshemmedes organisasjoner ansvaret for å ivareta sine medlemmers interesser ved hjelp av brukermedvirkning som virkemiddel med dagens mangelfulle lovverk, bør organisasjonene etter min mening tenke seg godt om. Erfaringene fra de siste årenes tunge kamp, hvor motparten har uteblitt (NSB-gruppa hadde ikke møter på 2 år), brukt omorganisering og ansvarslinjer som forklaring på at ingen ting blir gjort over lang tid og latt organisasjonene selv foreta prioriteringer mellom tiltak som setter grupper opp mot hverandre, tilsier at organisasjonene har hatt noe som ligner mistenkelig på en gisselfunksjon. Vi ville etter min mening, vært atskillig bedre tjent med et sterkt lovverk enn all verdens brukermedvirkning.
Som daglig reisende med lokaltog og relativt hyppig flypassasjer rundt omkring i Norges land, har jeg ikke registrert at noen forbedringer har skjedd med de blendende lysforhold som gjør at jeg ikke lenger kan lese anvisningtavler og skilter. At man absolutt må plassere monitorer høyt oppe i luften mot en uendelig flate av motlys utenfra, kan jeg ikke finne noen som helst god grunn til. Og det skulle rett og slett ikke vært lov.
Det er interessant å merke seg at de ulike ombudene og organene som skal ivareta ulike gruppers interesser, stiller seg positive til et lovforbud mot diskriminering. De har også gode råd å komme med, og understreker spesielt lovens holdningsskapende effekt. Og nettopp dette med at loven i seg selv virker inn på folks tenkemåte og holdninger, bør være et tilstrekkelig godt argument til å få den på plass så fort som mulig.
I dag er det tillatt å diskriminere funksjonshemmede på mange områder, og det holder derfor ikke å styrke den eksisterende lovgivning. Det finnes ingen lov som sikrer lesehemmede rett til offentlig informasjon, noe som er en demokratisk rettighet. I høringssvar fra bl.a Justisdepartementet vises det til at funksjonshemmede som andre mennesker er dekket av et generelt vern mot diskriminering i lovverket. Et slikt vern har ingen praktisk verdi.
Som eksempel kan nevnes at studenter som forsinkes på grunn av funksjonshemning har en tvilsom fordel ved at de har adgang til å ta opp mer lån enn sine medstudenter. Også det nye forslaget som har latt vente på seg i nesten 10 år, er diskriminerende ved at studenter som forsinkes på grunn av funksjonshemning, først må ta opp lån for ett år, og deretter skal få fullstipendiert et ekstra år. Denne bestemmelsen begrunnes med likestillingshensyn, til tross for at studenter med nedsatt funksjonsevne forsinkes systematisk, blant annet på grunn av dårlig tilrettelagte studieforhold som det heller ikke er politisk vilje til å gjøre noe juridisk forpliktende med. Både den nåværende og den foreslåtte låneordningen slår skjevt ut, og bør falle inn under en diskriminerende praksis.
Det er mange som har fokusert på behovet for sterkere sanksjoner, både i dagens lovverk og i den foreslåtte loven. Dersom loven ikke skal bli en papirlov, må den ha sanksjoner som kan settes inn ved brudd. Dessuten må det være adgang for organisasjoner til å reise saker på vegne av flere, slik at ansvaret for å endre verden ikke blir dyttet over på den enkelte som opplever seg diskriminert. Økonomisk evne kan ikke bestemme om man kan reise sak, og derfor må det være fri rettshjelp til alle som trenger det. Fra bl.a Storbritannia vet vi at nettopp denne forskjellen i tilgjengelige ressurser har ført til at arbeidsgivere som saksøkes som regel stiller sterkere enn saksøker, og derfor vinner saken.
Det er imidlertid ikke ønskelig at rettssaker skal løse problemene for folk, selv om den muligheten må være åpen. Håpet er at loven vil sende signaler som kan forhindre at det oppstår diskriminerende praksis. Loven vil gi et klart og tydelig budskap til omverdenen om at samfunnet har erkjent at funksjonshemmede kan også bli utsatt for diskriminering og at det ikke er lov. I dag sendes det ikke ut slike signaler i det hele tatt, og som jeg har vist til flere ganger er det heller ingen bevissthet i det offentlige rom om at funksjonshemmede utsettes for diskriminering.
Avslutningsvis vil jeg knytte noen kommentarer til forslaget om å opprette et tilsyn som skal ha som hovedoppgave å overvåke at FN standardregler følges og at diskriminering ikke skjer. Tilsynet er tiltenkt å være et kontrollorgan som avdekker og også kan påklage diskriminering.
I flere av høringsuttalelsene bl.a til Likestillingsombudet, Likestillingssenteret og Barneombudet, samt eldreråd, etterlyses respektive perspektiver i utredningen. Noe av det de etterspør, kunne ikke besvares i utredningen fordi det ikke fantes dokumentasjon på det, og fordi utvalget ikke ble tildelt midler til å foreta egne slike undersøkelser. Samtidig har utredningen åpenbart gjort disse "vokterne" av befolkningsgruppers interesser oppmerksomme på en del forhold som de mener det bør gjøres noe med.
Tatt i betraktning at de nåværende ombudsordninger o.l. ikke selv i særlig utstrekning har tatt initiativer til å avdekke og påtale diskriminerende forhold som rammer barn og kvinner med nedsatt funksjonsevne spesielt, blir det svært viktig å foreta en gjennomgang av ansvarsfordelingen når et Tilsyn for funksjonshemmede etableres. Faren for at dette tilsynet blir betraktet som et alibi for de øvrige, slik at de kan la være å ta opp interessene til funksjonshemmede er helt klart til stede. Dersom en funksjonshemmet kvinne blir utsatt for diskriminering fordi hun er kvinne, er det likestillingsombudet og ikke det foreslåtte tilsynet som har ansvaret. Tilsynet må primært konsentrere seg om diskriminering som skjer på grunnlag av funksjonshemning. En slik ansvarsfordeling vil være i tråd med tankegangen om at mennesker med nedsatt funksjonsevne er borgere som har krav på å få sine interesser ivaretatt av de samme organer som står til rådighet for resten av befolkningen.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]