[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
Av Berit Vegheim, interessepolitiker
Publisert i BRIS 1/2001
En utbredt oppfatning, særlig i de skandinaviske velferdsstatene, er at utviklingen mot et likeverdig samfunn for alle stadig går i riktig retning. Denne oppfatningen møter funksjonshemmede ofte når de påpeker negative utslag av samfunnsutviklingen eller påtaler forskjellsbehandling hos arbeidsgivere eller i tjenesteapparatet.
Flere land har kommet lengre enn Norge i å sørge for gode rammevilkår for funksjonshemmede. En av årsakene til det er at det hos oss finnes en overdreven tro på at velferdsstatsmodellen sikrer at utviklingen går fremover. Og velferdsstaten har betydd mye for å bedre funksjonshemmedes stilling i samfunnet, det er det ingen tvil om. Derfor er det lett å tro at det nærmest er et spørsmål om tid og fortsatt satsing på informasjons og holdningsskapende virksomhet, før full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede blir en realitet.
Tydeligst kommer denne tankegangen til uttrykk i Danmark, hvor man satser tungt på pedagogiske virkemidler, og avviser lovforbud mot diskriminering med at man ikke ønsker å kriminalisere befolkningen. Men også i Norge er det motstand mot å ta i bruk juridiske virkemidler for å fremme deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. I motsetning til for eksempel USA og Storbritannia var Norge sent ute med å beskytte funksjonshemmede mot diskriminering ved ansettelser i arbeidslivet. Sist sommer ble funksjonshemmede innlemmet i arbeidsmiljølovens S: 55 A som forbyr diskriminering ved ansettelse, og det skjedde etter mange års kamp fra funksjonshemmedes organisasjoner. Funksjonshemmede var den siste gruppen som ble innlemmet i S: 55 A, og det skjedde først etter en grundig vurdering av hvorvidt funksjonshemmede hadde behov for et slikt vern på linje med andre i samfunnet.
Et vanlig motargument i Skandinavia mot innføring av en antidiskrimineringslov som ADA-lovgivningen (Americans with Disability Act), er at det innebærer et brudd med den skandinaviske velferdsmodellen. Med dette sikter man til at ADA og liknende lover er særlovgivning med vekt på individuelle rettigheter, mens vi i Norden sikrer velferden gjennom universelle rettigheter. Dette er en misforståelse som antakelig skyldes at man har sosialpolitikken i tankene og ikke det faktum at funksjonshemmede, som resten av befolkningen, berøres av politikken på alle samfunnsområder.
I Norge har det offentlige hatt monopol på mange tjenester og ordninger som er private i USA, og slik sette har forutsetningene for å kontrollere og styre utviklingen har vært til stede hos oss. Likevel ser vi at det stadig skapes nye barrierer som utestenger og forhindrer folk som ikke fungerer optimalt, i å benytte seg av helt nødvendige tjenester og ordninger på vanlig måte.
Manneråkutvalget viser at utviklingen innenfor samferdselssektoren er særlig ekskluderende, og at det er stor risiko for at funksjonshemmede kan bli utestengt fra kommunikasjons- og informasjonssamfunnet også, om det ikke gripes inn med sterkere virkemidler enn i dag. Det som kjennetegner mange av områdene hvor gapet er særlig stort, er at det enten ikke finnes reguleringer, eller at lovgivningen er for vag, mangler sanksjoner og er dårlig utnyttet.
Etter min mening preges norsk politikk av et øredøvende fravær av styringsvilje innenfor sektorer som i særlig grad bestemmer rammebetingelsene for deltakelse. Dette kommer til uttrykk i uttalt politikk, senest i Nasjonal Transportplan, hvor det hevdes at andre virkemidler enn juridiske er bedre egnet. Denne styringsuviljen blir enda mer uforståelig når den nettopp gjelder sektorer hvor politikken systematisk ignorerer hensynet til at folk fungerer ulikt. Samferdselssektoren er ansvarlig for enorme nyinvesteringer i materiell og infrastruktur, og dersom en ikke styrer på dette området, kan resultatet bli hindringer som funksjonshemmede nå må slite med i mange tiår.
I Norge har styringsverktøy som konsesjon, løyve og retningslinjer i liten grad blitt tatt i bruk for å legge føringer og sette betingelser for utviklingen. I anti-diskrimineringslovgivningen er slike krav helt sentrale, og det blir betraktet som diskriminering dersom leverandører og produsenter av varer og tjenester ikke kan tilby funksjonshemmede samme eller likeverdig service. Dagens politikk tyder på at regjering og Storting fortsatt tror at "den gode viljes" strategi skal styre utviklingen i riktig retning, noe som nå bør være kraftig tilbakevist av Manneråkutvalget.
Mangelen på reguleringer har ført til at det har vokst fram en del spesialordninger og kompenserende tiltak i årenes løp. Dette forteller at velferdsstaten Norge har hatt råd til å reparere på konsekvensene av ekskluderende ordninger når det har vært behov for det. En slik løsning er imidlertid svært uheldig, fordi det er dyrt å lage særordninger. Slike ordninger mister også lett sin legitimitet når det er behov for å stramme inn budsjettene.
Manneråkutvalget slår fast at det ikke lenger dreier seg om tabber når bredden i den menneskelige variasjon stadig glemmes. Da dreier det seg om samfunnets verdisystem. Når et slikt verdisystem har fått lov til å råde grunnen, til tross for de fineste idealer på papiret, er det på tide at man erkjenner at funksjonshemmede også diskrimineres i velferdsstaten Norge. Det er også på tide å innse at det går en grense for hvor langt man kan komme ved bruk av tradisjonelle, sosialpolitiske virkemidler. Et lovforbud mot å diskriminere innebærer ikke noe dramatisk brudd med velferdsmodellen. Det er først og fremst fordelingspolitikk vi har ført i Norge, og det vil det også være bruk for i fremtiden. Loven vil derimot medføre at vi omsider kan styre sektorer som aldri har arbeidet ut fra hensyn til at folk fungerer ulikt, og som i stadig større grad preges av konkurranse og private aktører.
Berit Vegheim er interessepolitiker og FFOs representant i Manneråkutvalget.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]