[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
av Berit Vegheim - leder av Synshemmede Akademikeres Forening, SAF. Publisert i RP-nytt, januar 2002.
Målet om full sysselsetting har stått fast i Norge siden 2. verdenskrig, men hva innebærer det egentlig? Det påstås jo i perioder som nå at vi har full sysselsetting. Vi har til og med knapphet på arbeidskraft, sies det - ja, så desperat mangel på arbeidskraft har vi, at vi vil åpne opp igjen for arbeidsinnvandringen, slik vi gjorde for 30 år siden.
For dem som står uten jobb, og har forsøkt å få arbeid mange ganger uten hell, virker det sikkert både provoserende og uforståelig at myndighetene er mer opptatt av å hente inn arbeidskraft fra resten av verden, enn å skaffe arbeid til dem som vil ha det her i landet. Hvorfor er det ingen som viser interesse for alle dem som kan utføre en jobb selv om de har en eller annen nedsatt funksjonsevne?
For at den enkelte arbeidsløse selv og organisasjonene skal kunne gjøre noe aktivt med denne situasjonen, kan det være greit å få ryddet av veien noen misforståelser knyttet til begrepet full sysselsetting.
Full sysselsetting betyr nemlig ikke det samme som arbeid for alle, dvs. at alle borgere som ønsker det har en jobb. Full sysselsetting betyr derimot at vi har lav registrert arbeidsløshet i arbeidsstyrken. Og hvem er så arbeidsstyrken? Arbeidsstyrken består av alle dem som er i yrkesaktiv alder, og enten er sysselsatte eller registrerte som arbeidssøkere.
Svært mange mennesker med funksjonsnedsettelser faller utenfor arbeidsstyrken, fordi de mottar uføretrygd eller andre stønader, eller er plassert i kategorien yrkeshemmede. Som såkalt yrkeshemmet blir man ikke ansett for å være formidlingsklar, og dermed blir man heller ikke registrert som arbeidssøker og arbeidsløs. I vurderingen av om en er formidlignsklar eller ikke, og dermed om en er reelt arbeidssøker eller ikke, spiller det ingen rolle om en selv mener at en er klar til å gå ut i jobb, fordi en har kvalifisert seg til et yrke. Her er poenget at en lar seg registrere som yrkeshemmet. Siden en ikke er registrert som arbeidssøker, blir en heller ikke etterspurt, for arbeidsgivere søker etter arbeidskraft i arbeidssøkerregistret.
I tillegg er det viktig å være klar over at full sysselsetting heller ikke innebærer at alle som vil ha arbeid, er i arbeid. Det er ikke arbeidskraftens ønsker og ressurser som styrer sysselsettingspolitikken, men arbeidsmarkedets behov. Derfor kan vi faktisk ha en situasjon nå, med like stor eller kanskje til og med større arbeidsløshet blant synshemmede, enn i tider hvor arbeidsløsheten generelt er mye større enn nå. Hvis det er visuelt baserte arbeidsoppgaver som skal løsees, for eksempel innen helsesektoren, er vi nokså uinteressante som arbeidskraft. Dersom vi ikke kan ta de jobber som til enhver tid tilbys, blir vi mer eller mindre automatisk henvist til kategorien yrkeshemmet. Det er viktig at vi som synshemmede er bevisst at kategorien yrkeshemmet ikke sier noe om våre ressurser, men bare noe om hvilke arbeidskraftsressurser som etterspørres. Og la oss ikke glemme at kategorien også består av de gruppene i befolkningen som ikke ønskes pga fordommer og direkte diskriminering.
På denne måten kan en si at arbeidsløshet blant mange funksjonshemmede usynliggjøres så vel statistisk som politisk. Det er derfor en svært viktig oppgave for oss å synliggjøre den, og da må vi først bevisstgjøre oss selv som gruppe på at vi i dag i liten grad teller med i arbeidsstyrken blant de registrert arbeidsløse - ikke fordi vi har dårlig syn - men fordi de som skal formidle jobber og de som skal ansette oss, og vi selv, har liten tro på oss som nyttig og dyktig arbeidskraft.
En måte å synliggjøre seg på er selvfølgelig å være aktiv som arbeidssøker selv, og det er en kjensgjerning at de fleste som får arbeid, får det via andre kanaler enn aetat. Ofte finner folk fram til jobbene gjenom sine nettverk, men som vi vet, og som også forskere som Knut Fossestøl har pekt på, lider grupper av funksjonshemmede nettopp av mangel på de store og nyttige nettverkene. Likevel må vi sørge for å være aktive selv i vår søken etter jobb, og det handler ikke rent lite om det å ha tro på egne kvalifikasjoner og egen verdi som arbeidskraft når en skal selge seg selv. Ingen vil ha en arbeidstaker som fremstår som en svært usikker investering, og siden vi vet at vi som synshemmede er særlig utsatt for undervurdering både fra formidlere og arbeidsgivere, må vi satse enda mer på å dyktiggjøre oss som selgere av egen arbeidskraft enn mange andre. Her har vi nok en del å gjøre og en del å hente.
Det er selvfølgelig tøft å oppleve fordommer og direkte diskriminering, og vi kan ikke utrette alt bare ved å bli dyktigere selv. Da funksjonshemmede ifjor sommer fikk samme beskyttelse mot forskjellsbehandling i S: 55 A annet ledd, som andre søkere tidligere har fått på grunnlag av: "rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning, homofil samlivsform", skjedde dette etter mange års kamp fra funksjonshemmedes organisasjoner. Kommunalkomiteen viser i Innst.O.nr.58 (2000-2001) til at saken har vært utsatt fordi de har ønsket en grundig utredning av behovet for å innlemme funksjonshemmede i S: 55 A. Det er også verdt å merke seg at dette lovforbudet kommer etterat EU har vedtatt et direktiv som forbyr diskriminering på dette området, hvor funksjonshemmede er innlemmet blant de andre gruppene.
En kan spørre seg om hvordan det er mulig å overse eller tvile på at funksjonshemmede hører til de mest utsatte grupper i samfunnet når det gjelder diskriminering. Finnes det andre tolkninger av det faktum at arbeidsløsheten er større blant funksjonshemmede enn andre; et faktum politikerne bør kjenne til fra flere offentlige dokumenter de senere år. Blant annet viser statistikk over levekår og over mottakere av uføretrygd m.m. at sysselsettingsfrekvensen blant funksjonshemmede er lavere enn for den øvrige befolkningen. Dessverre går utviklingen i feil retning. Talloppgaver fra Rikstrygdeverkets årbok viser at tallet på dem som faller utenfor arbeidsstyrken stadig øker: fra åtte prosent av alle i yrkesaktiv alder (16-66 år) i 1980 til 16 prosent i dag. I absolutte tall har antallet utenfor arbeidsstyrken økt fra 194 000 i 1980 til 402 000 i 2000. Siden vi vet at mennesker med nedsatt funksjonsevne hører til de mest marginaliserte grupper i forhold til arbeidsmarkedet, er det god grunn til å anta at denne utviklingen omfatter synshemmede og andre grupper med nedsatt funksjonsevne.
La meg slutte med et sitat fra kap. 13 Arbeid i NOU 2001:22 Fra bruker til borger som kan tjene som en grei oppsummering av status og analyse av utfordringen en står overfor:
"Myndighetenes innsats for å fjerne barrierer og få bukt med utestengende og utstøtende mekanismer har etter utvalgets vurdering hittil vært for beskjeden om arbeidslinjen skal realiseres. Vil man legge forholdene til rette for funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet er det ikke tilstrekkelig å satse på individuelt kompenserende tiltak Det er også nødvendig å legge til rette forholdene i arbeidslivet, slik at alle kan delta utfra ulike premisser. Kravene om effektivitet og produktivitet øker, og det blir stadig vanskeligere for mennesker som ikke er optimalt fungerende å henge med i forhold til arbeidstempo og omstillingsevne. Norsk arbeidsmarkedspolitikk generelt har i liten grad vært rettet inn mot påvirkning eller endring av disse rammebetingelsene i arbeidslivet."
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]