Den andre forelesningen hadde tittelen: strategier for inskludering av synshemmede i arbeidslivet. Den beskrev et undervisningsoplegg kalt Sosial kompetanse i arbeidslivet som ble holdt av Laila Mortensen og Eva Sommerveldt ved Huseby kompetansesenter. Med sosial kompetanse menes her evnent til å håndtere mellommenneskelige forhold som enhver arbeidssituasjon setter krav til. Her kan nevnes evnen til samarbeid, konflikløsning, evnen til forståelse av kultur på bedrifts- og samfunsnivå samt evnen til å handle innen denne kulturen. Arbeidsdirektoratets rekruterningsundersøkelse viste at sosial kompetnanse ble værdsatt høyere enn faglige krav ved ansettelse. Samarbeidsevne, initiativrikhet og kontaktevne ble sett på som spesielt viktige. I forkant av undervisningsopplegget ble det gjennomgått en del materiale som belyser faktorer som gjør det vanskelig for synshemmede å få arbeid. Blant materiellet kan nevnes Magne lundes undersøkelse "synshemmede og arbeid" fra 1994, Knut fossestøls prosjekt "synshemmede og integrering i arbeidslivet" fra 1996 samt våre egen likemannskonferanse "fra utdanning til arbeid" arrangert høsten 1997. I mye av dette materialet kom det fram at synshemmede hadde for dårlig kjennskap til tjenesteaparatet og for liten egeninsats i arbeidssøkersituasjonen. Dårlig sosial fungering i arbeidlivet var noe som gikk igjen flere steder. På bakgrunn av dette ble det bestemt å holde et undervisningsopplegg som inneholdt informasjon om rettigheter og støtteordninger, ulike hjelpeinstanser samt arbeidsgiverkontakt. Disse konkrete temaene ble brukt som utgangspunkt for å ta opp temaer i forbindelse med sosial kompetanse slik som eget initiativ, utadvendthet, samarbeid og det å gi og motta hjelp. Både deltakere og ledere syntes undervisningsopplegget var nyttig i deltakernes bevistgjøring om kravene til sosial kompetanse i arbeidslivet.
Den tredje forelesningen hadde tittelen: veier til og hindring for inkludering av synshemede. Den var en presentasjon av hovedfagsoppgaven til Kari Råstand ved Huseby Kompetansesenter. Hovedopgaven handlet om strategier blinde bruker for å få innpass i seende miljøer. Blinde blir møtt med fordommer, nedvurdering og lave forventninger fra seende. Den enkelte kan velge to strategier for å møte dette problemet. Enten kan en velge å holde seg bare til andre synshemmede for på den måten å slippe problemer. Alternativt kan en prøve å få innpass blant seende ved å kompensere for synshemmningen. Råstand fant forskjeller mellom dem som hadde og dem som ikke hadde seende venner. De som ikke hadde seende venner var passive, følte seg hjelpeløse spesielt med hensyn til praktiske gjøremål. De hadde mindreverdighetsfølelse og følte at de ikke hadde felles interesser med seende. De som hadde seende venner var mer aktive og selvstendige samt praktisk selvhjulpne. De følte seg likeverdige med seende og følte at de hadde felles interesser med dem. For å overvinne fordommene og de lave forventingene blinde blir møtt med må den enkelte gjøre seg til ambasadør for gruppen blinde. Veien til innpass blant seende skjer i tre trinn. Den enkelte blir til å begynne med sett på som "den blinde" og prøver å kompensere for dette ved å være ambasatør for de blinde og vise at en er et helt menneske med mange og nyanserte egenskaper. Lykkes dette kommer en til det andre trinnet hvor en blir sett på som "den flinke blinde". På dette trinnet har seende begynt å skjønne at en er mer nyansert en de hadde trodd, og en kan begynne å la masken falle og gi noe av seg selv. Når en får noe til gjengjeld beveger en seg til det tredje tronnet hvor en blir sett på som et helt menneske og et individ som alle andre.
Den fjerde forelesningen hadde tittelen: kan man løbe fra problemerne? Den ble holdt av Anne Mette Bredal, psykolog ved Beitostølen helsesportssenter. Hun fastslo at synshemmede ofte er i dårlig fysisk form og ofte har motoriske problemer. I møtet med synshemmede fikk hun intrykk av at folk så seg selv som et hode mens kroppen bare var et verktøy for å transportere dette hodet fra sted til sted. Tidligere var det ikke mye oppmerksomhet rundt denne problematikken hevdet hun. I danmark hvor Bredal kommer fra, var det ihvertfall en kultur i fagmiljøene preget av misforstått toleranse der det var plass til alle og der avvik ble sett på som mangfold. Medvirkning i idrettaktiviteter gir mulighet til å rette opp de motoriske problemene og til å komme i fysisk form. God fysisk form gir overskudd både psykisk og fysisk. I tillegg gir idretten også anledning til å øve opp sosialt samspill innenfor gitte rammer sammen med jevnaldrende. Fysisk trening er også positivt psykisk. En øver opp konssentrasjonsevnen samtidig som en blir trygg i egen kropp og i sine omgivelser. Økt kroppsbevisthet gir bedre forankring i virkeligheten. Ressultatet blir en person med livsmot og handlingsevne som ikke ser på verden som et farlig sted men som vet at han eller hun vil og kan være med på det som skjer i omgivelsene.
Den ene årsaken er mine personlige interesser. De siste årene er jeg blitt mer og mer klar over at problemer ved å fungere sosialt er en viktig barriere som hindrer likestilling og full samfunnsmessig deltakelse. Etter å ha hørt innleggene på fagdagene er jeg bare blitt styrket i denne tanken. Dersom mange blinde og sterkt svaksynte ser på verden som et utrygt sted samtidig som de har vansker med å forstå det sosiale samspillet mellom seende, er det ikke rart at en har vansker med å delta i samfunnet på lik linje med andre. Organisasjoner av synshemmede har ikke fokusert på denne siden av problemet. En har heller konsentrert seg om barrierene som samfunnet legger i veien for deltakelse fra synshemmede. Det er nok å nevne manglende tilgjengelighet av informasjon, manglende transportordninger og mangel på bøker. Alle disse hindringene er samfunnsskapte og ligger i måten deler av samfunnet er organisert på. Men som innleggene presentert ovenfor viser, hjelper det lite om tilrettelegging for alle er gjennomført dersom en har vansker med å delta på grunn av hemninger som ligger hos en selv. Årsaken til det manglende fokus på sosial inkludering er nok at dette emnet er ømtålig for mange. Det er ingen som liker å bli konfrontert med sin egen utilstrekkelighet, særlig ikke når utilstrekkeligheten er en viktig psykisk belastning for den det gjelder.
Den andre årsaken er at problemstillingen også gjelder vår målgruppe og at den dermed er relevant for SSHF. Mot dette kan en innvende at folk som tar høyere utdanning hører til den mest ressurssterke delen av gruppen synshemmede. En skulle derfor tro at det å fungere sosialt ikke er noe stort problem for vår gruppe. Imidlertid er det et par haker ved argumentasjonen. For det første har utdanningseksplosjonen også nådd synshemmede, så den gruppen som nå tar høyere utdanning begyuner å bli ganske uensartet. Siden blindhet gjør det vanskelig å utføre mange praktiske yrker blir mange dessuten penset inn på en teoretisk utdanning. I tillegg til disse to momentene kommer at teoretisk flinkhet kan brukes som et kompensasjonsmiddel. Flinkheten blir en sovepute som delvis kamuflerer at en ikke mestrer en del sosiale forhold. At manglende sosial inkludering virker hemmende i en utdanning er ikke vanskelig å forstå. Det kan hemme en rent faglig. mye faglig utvikling skjer jo nettopp i diskusjoner mellolm studentene blant annet i kantina. I tillegg kommer at dersom det sosiale ikke fungerer godt nok stjeler dette motivasjon og energi som kunne vært brukt på studier. En av grunnene til at mange funksjonshemmede bruker forholdsvis lang tid på sin utdanning kan nok ligge her.
Utfra det jeg har skrevet ovenfor er det vel ingen overaskelse at jeg mener SSHF skal jobbe med problemstillinger rundt sosial inkludering i utdanning og arbeidsliv. Også i SSHF har vi hovedsakelig fokusert på samfunnsskapte barrierer som virker hemmende i utdanning og arbeid. vi har i tillegg lagt opp en ideologi som sier at funksjonshemming er et sprik mellom det vi kan klare og de krav samfunnet setter til hva vi skal klare. Som årsaker til dette spriket har vi trukket frem måten ulike sider ved samfunnet er organisert på. Til tross for denne fokuseringen har vi jobbet noe med problemstillingen sosial inkludering. Vi var innom temaet på vårt likemannsseminar i 1997, og vi hadde faktisk så tidlig som i 1990 et seminar hvor temaet var kropsspråk og hvilken rolle det spiller i det sosiale samspillet. Men nå er det jo slik at vi til kjedsommelighet har snakket om organisasjonens kapasitetsproblemer. Det kan da argumenteres for at vi skal konsentrere oss om saker hvor organisering av institusjoner, lover og regelverk står sentralt. Tilgang til studie- og faglitteratur og den såkalte 1/2 G-saken skulle være kjent for alle. Imidlertid tror jeg at løsningen kan være å legge jobbing med sosial inkludering til våre lokallag. SSHF vest klarte på sitt seminar i fjor å samle like mange deltakere som det sentrale seminaret pleier å ha. Et av temaene der var kropsspråk i utdanning og arbeid. Jeg kommer sterkt tilbake til spørsmål rundt SSHFs sosiale side og sosial inkludering i en senere artikkel.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]