Våre tre hovedkrav har vært:
- fullstipendiering av merstudietid for studenter som blir forsinket på grunn av funksjonshemning.
Slik fullstipendiering må kunne gis i inntil 50% utover normert studietid for vedkommende studieenhet (grunnfag, mellomfag, avdeling, skoleår).
- stipendiering av sommermånedene
- garantiordning som sikrer gjeldsavskriving eller utsettelse av tilbakebetaling ved arbeidsløshet etter endt utdanning
Våre krav har vært fremsatt ved hver anledning hvor høyere utdanning har stått på den politiske dagsorden, og både kravene og begrunnelsen for å reise dem skulle nå være godt kjent. I denne omgang vil vi derfor legge hovedvekten på å vise at de argumenter som våre krav er blitt møtt med, ikke er i samsvar med de overordnede prinsipper som skal styre norsk politikk i dag; prinsippene om lik rett til utdanning for alle, og samfunnsmessig likestiling for funksjonshemmede
1) Departementet har ikke fulgt opp komitemerknad fra 1994.
Det er gått fem år siden Stortinget sluttet seg til prinsippet om fullstipendiering av merstudietid, og ba departementet:
"...vurdere å utvide ordningen med fullstipendieringen eller 50 pst. stipendiering ut over ett år.." (S. nr. 101 1993-94)
Forslaget om ett års fullstipendiering av unormert studietid var fremsatt av Magistadutvalget i NOU 1993:13, og tilrådd av departementet i St. meld. nr.14 (1993-94) "Studiefinansiering og studentvelferd".
2) Reglementet i Statens Lånekasse er uendret siden 1986-87.
Funksjonshemmede studenter er fortsatt henvist til en ordning som kun gir oss adgang til å pådra oss ekstra gjeld ved forsinkelse.
SSHF håper derfor at utvalget som nå skal gjennomgå utdanningsstøtteordninger er enig med oss i at tiden er overmoden for å vedta stipendiering av merstudietid, og på den måten vil bidra til at funksjonshemmede studenter slipper å vente lenger på en rettferdig utdanningsstønad.
SSHF vil gi en kortfattet oppsummering av hva som er oppnådd så langt når det gjelder våre krav, og gi en vurdering av de synsmåter som er kommet fram når kravene har vært utredet, senest i 1996 under behandlingen av Velferdsmeldingen.
Bakgrunn for dagens stønadsordning for funksjonshemmede i Statens Lånekasse
I 1985 tok synshemmede studenter opp problemet med forsinkelse i studiene med Universitetet i Oslo, UIO. Det ble arrangert et stort møte i regi av UIO, hvor både Statens Lånekasse, RTV, Arbeidsdirektoratet og representanter fra synshemmedes organisasjoner deltok, foruten studentrådsrepresentant og ansatte ved UIO.
Møtet konkluderte med at det skulle nedsettes en arbeidsgruppe hvor både lånekassen og RTV skulle være representert sammen med synshemmedes organisasjoner og attføringskonsulent. UIO tok på seg sekretariatsfunksjon for arbeidsgruppen. Gruppens målsetting var å utrede en særskilt utdanningsstønad for synshemmede studenter.
Arbeidsgruppens gjennomgang av eksisterende finansieringsordninger, dvs. attføring og lån/stipend, resulterte i to forslag til løsninger:
- samordning av attføring og lån/stipend
- adgang til forsinkelse utover det ordinære året som gjelder alle studenter
Fra 1987-88 ble det nedfelt et nytt punkt, 11.1.2. i kap. 1 i reglement for Statens Lånekasse, som gir funksjonshemmede studenter adgang til å ta opp lån i ett år utover ordinær forsinkelsestid.
I Stortingsmelding 19 (1986-87) tillegg til St.meld.nr. 66 (1984-85 "Om høyere utdanning", varsles en samordning mellom folketrygdens og lånekassens utdanningsstønader.
Forslaget om samordning er ikke blitt fulgt opp, og funksjonshemmede studenter har ikke betraktet det som et av sine krav. Hovedårsaken til det er at en ved en slik samordning ikke kommer bort fra en overprøving av funksjonshemmedes studievalg, dvs om attføringsopplegget er hensiktsmessig og nødvendig for å få høvelig arbeid.
I 1993 kom Magistadutvalgets innstilling som langt på vei var i samsvar med vårt hovedkrav om at merstudietid som skyldes forhold som kan relateres til funksjonshemmingen, skal fullstipendieres.
Utvalget kom imidlertid med en meget overraskende konklusjon når det gjaldt kriteriet for å få unormert studietid stipendiert. Utvalget foreslår at funksjonshemmede studenter skal ta opp lån det første året utover normert studietid, og deretter få stipend i inntil ett år.
Som vi har pekt på i vår høringsuttalelse til Magistadutvalgets innstilling og gjentatt i vår uttalelse til St. meld. nr. 14 (1993-94), finner vi en slik modell både ulogisk og i sterk uoverensstemmelse med prinsippet om likebehandling som utvalget selv hevder ligger til grunn for sitt forslag (kf. vedlegg).
Dersom en student oppfyller kriteriene for å bli definert som funksjonshemmet, dvs. har krav på fullstipendiering av merstudietid pga. at funksjonsevnen er varig og vesentlig nedsatt, synes det både urimelig og søkt å anta at denne studenten primært forsinkes pga. andre forhold enn den nedsatte funksjonsevnen.
Et slikt resonnement strider mot den kunnskap som det norske samfunn har om hva funksjonshemning innebærer innenfor ulike samfunnsområder, og som nå skulle være veldokumentert både gjennom forskning og offentlige utredninger, og ikke minst fra de utallige innspill og høringsuttalelser som funksjonshemmedes organisasjoner har levert gjennom årene.
Når det gjelder området høyere utdanning spesielt, vil vi minne om at det gjennom de siste 25 år er bygget opp solid kompetanse om de ulike hindringer og problemer funksjonshemmede møter i sin studiesituasjon. Manglende tilrettelegging ved lærestedene, såvel fysisk, som pedagogisk og teknologisk, er pekt på bl.a i de handlingsplanene som Regjeringen har utarbeidet siden 1991.
SSHF har gjentatte ganger lagt fram oversikt over forhold som forsinker synshemmede studenter spesielt og funksjonshemmede studenter generelt (jf. vedlegg).
Her nøyer vi oss med å trekke fram to faktorer som i dag fører til forsinkelse i enhver synshemmet students studiekarriere.
Pensumlitteraturen foreligger ikke i tide fra Norsk lyd og blindeskriftbibliotek. Situasjonen er til tider så prekår at mange synshemmede studenter bruker masse tid på å scanne egne lærebøker for å komme videre i studiet.
Lærestedet kan ikke tilby en leseplass som har nødvendig utstyr for at en synshemmet kan bruke tiden effektivt på lærestedet, og må isteden basere seg på å lese hjemme. Verdifull tid går tapt mellom forelesninger, og studenten må prioritere sin tidsbruk nøye.
Vi vil også vise til at det ved noen av landets læresteder finnes det solid kompetanse på dette området, bl.a ved UIO og HIO. I den kommende handlingsplanen for funksjonshemmede ved UIO, går man meget grundig gjennom alle faktorer ved studiesituasjonen som skaper hindringer, og foreslår løsningstiltak.
Etter vårt skjønn skulle det nå være tilstrekkelig godtgjort at de ytre forhold, omgivelsene, i høy grad virker funksjonshemmende for studenter med sansetap, nedsatt bevegelsesevne, kroniske lidelser og lese- og skrivevansker.
I tillegg til ytre hindringer, innebærer den reduserte funksjonsevnen selvfølgelig også i seg selv en forsinkende faktor. Nedsatt eller manglende syn og hørsel, virker avgjørende inn på læringsprosessen. Det vil ta lenger tid å tilegne seg faget når man ikke kan følge med på auditiv og visuell formidling. Dessuten er lesehastigheten for synshemmede aldri på nivå med dem som ser normalt.
Når studenter som er funksjonshemmede likevel ikke antas å ha legitim grunn for sin forsinkelse, men først må gå gjennom et år med ekstra låneforpliktelser, vil dette i praksis innebære at funksjonshemmede straffes for ikke å fungere optimalt. Normert tid betyr normal studieprogresjon, noe som ikke vil være normalt for en som har en så redusert funksjonsevne at kriteriene for å få stipend det andre året er oppfylt.
SSHF poengterer i vår uttalelse til St. meld. nr. 14 (1993-94) at forsinkende faktorer virker på en konstant og systematisk måte når man har en funksjonshemning.
Dette blir oversett både av Magistadutvalget og departementet, noe som medfører at den ordningen som foreslås vil kunne føre til at funksjonshemmede studenter ikke får rett til stipend i det hele tatt. Den mest sannsynlig forløpet av årsaksfaktorene vil avgjort være at funksjonshemningen forårsaker det første årets forsinkelse, mens det andre året kan tenkes å skyldes andre forhold enn funksjonshemningen skulle tilsi.
Ifølge utvalgets innstilling, skal det overlates til lånekassen å vurdere på individuelt grunnlag hvorvidt forsinkelsen gir rett til stipend eller ikke, og vi kan derfor ikke se at ordningen vil kunne gi særlig grunn til bekymring med hensyn til misbruk. Det vil uansett bli nødvendig å innhente informasjon om årsaker til forsinkelsen som kan dokumentere/sannsynliggjøre at det er forhold relatert til funksjonshemningen som er årsaken til forsinkelsen. I tillegg skal det dokumenteres at studenten faktisk oppfyller kriteriene for å bli definert som funksjonshemmet.
Magistadutvalget og departementet erkjenner ikke at funksjonshemmede har større problemer enn andre på arbeidsmarkedet. Derfor avvises kravet om stipend i sommermånedene og kravet om en garantiordning som sikrer at gjeld avskrives eller fryses ved arbeidsløshet.
SSHF som representerer synshemmede i og med høyere utdanning, har alltid argumentert for at synshemmede skal skaffe seg høyere utdanning for å bedre sine muligheter på arbeidsmarkedet. Vi skulle gjerne sett at vi nå hadde kommet så langt i Norge at det også for oss er kvalifikasjonene som teller og ikke arbeidsgiveres oppfatning av hva en synshemmet person kan eller ikke kan klare.
Slik er det imidlertid ikke, og vi synes utvalget tar svært lett på den problematikken som gjør seg gjeldende for funksjonshemmedes deltakelse på arbeidsmarkedet, når de slår fast:
- at det ikke var dokumentert behov for særregler ved nedbetaling av studielån
Utvalget velger også på dette området å se bort fra alt som er skrevet om de problemer funksjonshemmede møter når de skal søke arbeid, jf. velferdsmeldingen, attføringsmeldingen, Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede, levekårsundersøkelser m.m Videre ignoreres all forskning og statistikk som kan dokumentere utestengende og diskriminerende faktorer som møter funksjonshemmede arbeidssøkere. Isteden velges den enkleste løsningen, nemlig å slå fast at det er praktisk umulig å etablere en ordning som baserer seg på at studenter skal dokumentere at funksjonshemning var årsak til at de ikke fikk arbeid.
Et slikt resonnement finner vi merkelig all den tid det nettopp er erkjennelsen av at funksjonshemmede møter større hindringer enn andre som arbeidssøkere som gir funksjonshemmede rett til attføring og andre tiltak fra staten. Andre arbeidsløse som hevder at de ikke får arbeid, har ikke rett til de samme ytelser som funksjonshemmede som ikke har klart å komme seg i arbeid ved egen hjelp. En slik forskjellsbehandling anses for å være rettferdig kun fordi en vet at funksjonshemmede søkere uansett utdanningsnivå, stiller bak søkere som ikke er funksjonshemmede.
Magistadutvalget og departementet viser også til at funksjonshemmede kan få ettergitt gjeld når de mottar uførepensjon. Dette er et argument som SSHF har vanskelig for å ta på alvor, og som vi finner sterkt provoserende. Våre medlemmer tar ikke lange, krevende og dårlig tilrettelagte universitetsutdanninger med henblikk på å bli uføretrygdet. Dette bør også fortone seg som en fallitterklæring for departementet, og bør iallfall ikke bli brukt som et seriøst argument for at det ikke er behov for en gjeldsgaranti.
Vi ønsker å understreke at våre krav er satt fram på vegne av en gruppe som er synshemmede, og at en synshemmet person er like arbeidsfør etter endt utdanning som ved utdanningens begynnelse. Dersom en synshemmet akademiker blir gående uten arbeid, skyldes det forhold som politikerne bør se det som sin oppgave å gjøre noe med, og ikke slik tilfellet er i dag; å løse arbeidsløshetsproblemet blant funksjonshemmede med uføretrygd (jf. statistikk fra SSB som viser økning i antall unge uføretrygdede.).
Når det gjelder muligheten for å ta sommerjobb, røper Magistadutvalget liten innsikt i jobbtilbudet som står til rådighet for studenter. Når vi vet at de fleste jobbene som tilbys om sommeren innebærer høy grad av fysisk aktivitet og stiller store krav til funksjonsevne, for eksempel servering, lagerarbeid og andre jobber som innebærer løping, løfting og bæring, og vi også vet at svært mange funksjonshemmede er avhengig av hjelpemidler og annet ekstrautstyr for å fungere, bør det ikke være tvil om at sommerjobbene først og fremst er skreddersydd for de optimalt fungerende; unge og føre.
Med denne redegjørelsen for våre krav og argumenter for å opprettholde dem, håper vi å ha gitt utvalget som nå skal gjennomgå studiestøtten, et godt grunnlag for å innstille på at våre krav nå må innfris og at Stortinget må følge opp de signaler som er gitt.
Oslo, 9.7.1999
Med vennlig hilsen
For SSHF
Berit Vegheim
leder
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]