SSHF-nytt 1998:1

Lederen:

Femten år og like fresk!

Av Knut Prytz

For tida går en revy for fulle hus i Oslo. Den heter "tusen år og like blid" og gir en høyst uhøytidelig oversikt over den historiske utviklingen il Nkorge gjennom det siste tusenåret.

Etter å ha sett revyen kunne det være fristende å gi en over sikt over utviklingen i SSHF i de femten åra foreningen har eksistert. Men et sånt "prosjekt" skulle fort falle til jords, så dette blir ingen historisk eller uhøytidelig krønike. Men vi må ha lov til å fafbulere litt rundt dette femtenårsjubileet.

Hva kan de unge menneskene som stiftet SSHF i 1983, ha tenkt seg at orgaisasjonen ville være om femten år? De var utålmodige, det vet vi. Forslag om tiltak til bedring av synshemmedes utdanningssistuasjon som var kommet, ble ikke fulgt opp, men nærmest lagt bort, og ingenting skjedde. Dette hadde de erfart ikke en gang, men gang på gang. Til slutt tok de sasken i egen hånd og stiftet SSHF.

Utålmodighet kan også være uttrykk for en slags optimisme, og om en liten flokk mennesker danner en organisasjon, må flokken med nødvendighet hatt noen tanker om hva denne organisasjonen skulle bli. Hvilke slike tanker kan stifterne ha hatt?

Det er SSHFsk å være god!

Når vi nordmenn framhever oss selv som spesielt bra på noe - og det finnes det et par eksempler på -, sier vi gjerne at vi er Det "i forhold til folketallet" eller "pr innbygger". Med noen rett kan medlemmene av SSHF argumentere på samme måten. For kunne stifterne av foreningen ane at våre 124 medlemmer (det var tallet ved starten av 1998) skulle ha en elektronisk postkasse som er i flittig bruk hver dag, at vi skulle ha en egen hjemmeside på Internett, der en del av vår historie og våre interessepolitiske bragder kan hentes ned av dem som har slik nett-tilgang? At vi skulle få et medlemsorgan som oppleves som så interessant at fagfolk nærmest trygler oss om å få det utgitt på annet medium enn "bare" lyd? At offentlig forvaltning, utdanningsinstitusjoner, politiske organisasjoner, organisasjoner av funksjonshemmede og av studenter ønsker å høre vårt syn på spørsmål der de vet at vi har kompetanse? Og at enkelte synshemmede eller grupper av synshemmede ber oss ta opp saker som strengt tatt ligger utenfor SSHFs virkeområde?

Nei, alt dette kunne ikke stifterne av SSHF ha forutsett!

Ikke bare SSHF

Selvsagt er ikke bildet så enkelt og unyansert som denne eksempelsamlingen kan gi inntrykk av.

Organixsasjonen ble dannet i en tid da det oppsto mange, ofte små, organisasjoner, ikke minst innen funksjonshemmet-bevegelsen. Da SSHF ble dannet, kunne heller ingen forutsi at teknologien skulle være der den er i dag. I og med tilsynekomsten av handlingsplaner for funksjonshemmede (og slike har vi faktisk hatt i mer enn halvparten av vår historie) ble det knesatt et prinsipp om at funksjonshemmede gjennom sine organisasjoner skulle tas med på råd ved utformingen av tiltak og tjenester. Dette siste har utvilsomt medvirket til at vi er havnet på adresse- og høringslister.

Prosess og gjennombrudd

Når vi skal føre fram saker, er vi opptatt av resultater av arbeidet. Vi spør oss om vi har lykkes eller ikke, om arbeidet med sakene har økt omverdenens forståelse av dem eller ikke. I de tilfellene der vi opplever at vi ikke har lykkes, blir vi kanskje nedstemte over resultatet og synes det interessepolitiske livet er tungt.

Men for dem som har holdt på en stund - og vi er noen -, blir det etter hvert klart at utviklingen ikke går i rette linjer, men er en prosess. Positive og mindre positive begivenheter kommer på avstand og framstår som mindre dramatiske enn vi opplevde dem da de fant sted. I det perspektivet kan det være nyttig å se seg tilbake.

Men noen begivenheter blir stående som milepæler lenger enn andre.

En slik begivenhet fant sted i fjor. Da ble SSHF godkjent som organisasjon med rett til statlig driftstilskott. Dette åpnet samtidig for at vi kunne få midler til å drive likemannsarbeid med sikte på å påvirke for bedre tilgang til arbeidslivet. Plutselig skulle vi forvalte 120.000 offentlig gitte kroner. Og så vi som aldri hadde fått mer enn 15.000 eller mindre til å arrangere seminar! Vi må uten videre kunne si at dette var et økonomisk gjennombrudd for organisasjonen, samtidig som vi må være klar over at det stiller oss overfor økte krav til forvaltningen av midlene.

Skillevei

Små organisasjoner har aldri hatt det lett, og vanskeligere skal det bli. Hvordan skal vi for eksempel møte et samfunn der markedstenkning og økonomikk inntar en stadig større del av folks bevissthet, samtidig som det tas til orde for en omfattende verdidebatt? Vi har klart å gjøre oss mer synlige i seinere år, men hvordan skal vi makte å holde oss synlige i mengden av organisasjoner, ofte organisasjoner med høyt støynivå?

SSHF har alltid lagt vekt på at arbeidet i organisasjonen skal gjøres av medlemmer og tillitsvalgte. Dette har ikke bare vært en økonomisk nødvendighet, men vi hevder at bevisst bruk av egne erfaringer er en kompetanse i seg selv. Men det koster. Det koster menneskelige ressurser, og vi må i tide se til at vi ikke blir en organisasjon med et korps av utbrente tillitsvalgte.

Vel møtt til seminar og årsmøte 1998!

Oslo, i februar 1998.

Knut Prytz

[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]


5.4.1998 © Synshemmede Akademikeres Forening, SAF.
Postboks 5911, Majorstua, 0308 Oslo
e-post adresse: post@saf-org.no
Kontakt vevansvarlig: webmaster@saf-org.no