Leder, av Knut Prytz
Neste år er SSHF femten år. Ingen alder for en organisasjon, sant nok. Og ved slike jubileer blir det mye mimring og tilbakeskuing, sant nok, det også. Men tro om vi ikke av og til kan ha godt av å se oss tilbake? Når vi synes det går trådt og organisasjonen jobber tungt, kan det være til stor oppmuntring å se tilbake på hvilke resultater vi har nådd. Vi forstår så utmerket godt dem som har gjentatt og gjentatt at nå må vi ta vare på vår historie, samle den og gi hverandre og verden omkring oss en dokumenta-sjon på hva vi egentlig har oppnådd. Og visst skal vi det, det har årsmøtet i år vedtatt, og det er vi i gang med.
Dette er ikke ment å være noen oversikt over seire og motganger SSHF har hatt gjennom femten år. Det vi vil peke på, er noe vi synes er en tendens gjennom de siste to-tre. For hva ser vi? Kanskje er det to trekk som ser ut til å bli stadig tydelige-re. Det ene er at stadig flere i offentlig sektor og i den såkalte tredje sektor, blant andre funksjonshemmedes organisasjoner, som vil ha oss med på et eller annet eller vil høre vår mening om et eller annet. Det andre er at flere synshemmede, ofte utålmodige og skuffet over at andre organisasjoner ikke har engasjert seg på områder de er opptatt av, ønsker at SSHF engasjerer seg på disse områdene, "for de får da iallfall til noe". La oss ta noen eksempler som viser hva vi mener. Huseby kompetansesenter har lenge ønsket at SSHF skulle være med i samarbeidsforum som en av interesseorganisasjonene. Lenge tvilte vi, og da vi fikk ønsket skriftlig, bestemte vi oss for å gå med. Etter den tid har samarbeidsforum spilt en stadig mer aktiv rolle. Enda ligger kompetansesentrenes målgrupper og arbeidsområder på siden, eller kanskje i utkanten, av vårt hovedarbeidsfelt. Vi er kommet med på flere adresselister i den sentrale forvaltningen. Vi har nok mange ganger bedt om det, men nå hender det stadig oftere at vi blir spurt, og det er nytt. Et resultat av denne utviklingen er at vi stadig oftere blir innbudt til konferanser, seminarer og annet, der en tidligere har ment at vi ikke hadde noe å gjøre.
Vi tror ikke denne utviklingen bare skyldes det politisk korrekte i at forvaltningen ønsker "brukermedvirkning". For det ene ønsker den ikke alltid det, men vel så viktig tror vi det er at vi har formidlet kompetente holdninger og oppfatninger der vi er kommet til, og slikt gjør inntrykk. I seinere tid har vi endog sett eksempler på at forvaltningsorgan vil ha særskilte møter med oss, til tross for at vi er en smal organisasjon. Men også på individnivå er det noen som gjør tilnærmelser, gjerne for å få oss til å ta opp spørsmål som strengt tatt ligger utenfor eller i utkanten av vårt hovedarbeidsfelt. SSHF har aldri avvist slike tilnærmelser. Men vi har stått fast på at de som kommer med dem, må bruke sin kompetanse på og opptatthet av vedkommende område som underlag for våre interessepolitiske framstøt på de samme områdene. Bare på den måten kan vi formidle kompetente oppfatninger overfor dem vi vil at budskapet skal nå fram til.
Hva har ført oss fram til denne situasjonen? Det finnes det sikkert flere forklaringer på. En kan være at vi alltid har hatt klare adressater på våre interessepolitiske utspill. Mange organisasjoner gjør ofte den tabben at de utformer sine framstøt så generelle at ingen av mottakerne kjenner seg ordentlig ansvarlige for at organisasjonene engang får svar. Våre ønsker og krav har vært konkret utformet, og det har ikke vært tvil om hvem de er rettet til. En annen forklaring er at utspillene våre har fvært godt underbygd. Vi har visst at med udokumenterte eller dårlig underbygde framstillinger kommer en ingen vei. Den tredje forklaringen er at vi ved siden av å frsemme ønsker og krav, også er kommet med forslag om hvordan de kan imøtekommes. Dette gjør at mottakerne av forslagene våre, opplever oss som konstruktive, som en organisasjon det er nyttig å spørre til råds når et spørsmål skal løses. På en måte kan en si at denne arbeidsmetoden gir en slags "se-og-bli-sett-"effekt.
Men når vi etter hvert er blitt så synlige at vår kompetanse blir etterspurt, stiller det oss samtidig overfor store utfordringer. Mang en god gang har vi - med rette - pekt på at det blir stadig vanskeligere å kombinere tilværelsen som synshemmet student eller yrkesaktiv med det å være tillitsvalgt i SSHF. Med økt etterspørsel etter vår kompetanse vil denne situasjo-nen bli bare verre. Nå mer enn noen gang er det derfor viktig at SSHF.ere stiller opp for foreningen! Vi kan ikke få en bedre femtenårsgave enn den at vi har et godt korps av tilitsvalgte som står klar til å ta nye tak!
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]