Bakgrunnen for denne artikkelen om telekommunikasjonspolitikken i Norge, er for det første at det våren 1996 fant sted en prinsipiell endring i denne politikken, en omlegging som bør være av største interesse for vår organisasjon, fordi det dreide seg om å forvandle sosialpolitikk til samferdselspolitikk. Det er mye å lære av det som skjedde. For det andre, og i forlengelsen av det første, skrives denne artikkelen, fordi det ser ut til at svært få har fått med seg at politikerne har endret sitt syn, og at vi alt har fått gjennomslag for viktige prinsipielle synsmåter. En tredje grunn til å sette søkelyset på dette temaet nå, er at vi, som de fleste vil vite, står overfor deregulering av tele-markedet fra 1. januar 1998. For tiden pågår utforming av nye retningslinjer for aktørene som skal operere i dette markedet. Det er derfor mitt håp at nedenstående også kan bidra til å utløse et påtrykk på interesseorganisasjoner til å se sitt ansvar for å følge opp det som nå er oppnådd.
Først noen ord om dagens politikk i Norge og USA, for å klargjøre hva dette saksfeltet dreier seg om.
Et fremtredende trekk ved norsk politikk på områder som telekommunikasjon og informasjonsteknologi, er at myndighetene har lagt seg på en linje med særløsninger og særtjenester for funksjonshemmede, stikk i strid med det vedtatte styringsprinsippet om organisatorisk tilhørighet, og målsettingen om integrering. Hittil har Telenor hatt ansvaret for å tilby funksjonshemmede tilrettelagte tjenester ved at Telenor som monopolselskap har hatt såkalte samfunnspålagte oppgaver. Teksttelefon for hørselshemmede og refusjonsordningen for synshemmede som kompensasjon for ekstrautgifter til nummeropplysningen, er eksempler på slike samfunnspålagte oppgaver. Når det nå blir fritt fram for flere teleselskaper, blir spørsmålet hvordan man sikrer at funksjonshemmede får tilgang til teletjenester i fremtiden. Hvem skal ha ansvaret, og hvem skal betale? Dette er temaet i Malin Brattstrøms rapport om telekommunikasjon (jf. liste over Brattstrøms rapporter i artikkelen Funksjonshemmedes rettigheter på dagsorden).
Det kan synes som et paradoks at USA, de frie markedskrefters hjemland, gjennom de siste 25 år har utviklet en politikk på disse områdene som er atskillig mer i samsvar med rådende prinsipper i Norge. Telekommunikasjon er et område som er godt regulert i USA, og den amerikanske lovgivningen sikrer at funksjonshemmede skal kunne få tilgang til alle tjenester på lik linje med andre. På den ene siden pålegger amerikansk lovgivning føderale myndigheter å sørge for at IT-utstyr og teletjenester som kjøpes er tilgjengelige for funksjonshemmede. Fra 1990 tallet gjelder lovgivningen også privat sektor. På den annen side pålegger lovverket leverandørene ansvaret for at utstyr og tjenester kan brukes av alle innbyggere. Hovedprinsippet er at alle selskaper skal kunne tilby tjenester som alle kan benytte, og at løsningene skal være universelle. Men i visse tilfeller, dersom det ikke finnes teknologiske muligheter, eller dersom omkostningene er for store, åpnes det for samarbeid selskapene imellom, og for utforming av særløsninger, dvs. kompatible tjenester.
Årsaken til at den norske politikken på dette feltet synes å stå i direkte motsetning til rådende prinsipper og målsettinger, må antakelig søkes i manglende oppmerksomhet fra ansvarlige myndigheters side omkring konsekvensene av den teknologiske utviklingen for funksjonshemmede. Norge ligger etter våre naboland og USA, både hva gjelder lovgivning og praktiske løsninger innenfor samferdselssektoren.
I den grad samferdselsmyndigheter har viet grupper av funksjonshemmede oppmerksomhet, har dette som sagt over, begrenset seg til å lage særløsninger og særtjenester. Dette kan først og fremst forklares med at man har sett på funksjonshemmede som en gruppe med særegne behov, og dermed oversett nødvendigheten av å utvikle teknologiske løsninger og tjenester som er tilgjengelige og brukbare for alle.
Den sosialpolitiske tankegangen som har dominert samferdselspolitikken overfor funksjonshemmede, kommer tydelig fram i offentlige dokumenter fra regjering og storting, og nedenfor skal jeg sitere fra Innst.S.nr.132 (1995-96) som er samferdselskomitéens innstilling til Stortingsmelding nr. 21 (1995-96) "Om Telenor A/S". (For uinnvidde kan det opplyses at en stortingsmelding er et eller flere departementers, her samferdselsdepartementets, melding til stortinget). I avsnitt 5. Samfunnspålagte oppgaver, finner vi først hva samferdselsdepartementet har sagt om slike oppgaver som i tillegg til tjenester som har med bl.a forsvaret og nødssituasjoner å gjøre, også omfatter ytelser til funksjonshemmede. Her står det følgende på s. 14:
"Den teknologiske utviklingen medfører nye muligheter for å dekke funksjonshemmedes behov for telekommunikasjonstjenester. Samferdselsdepartementet anser det som viktig at Telenor også i fremtiden er aktiv deltaker både innen forskning og ved konkrete tiltak på dette området."
Greit nok, men meget generelt. Til dette uttaler samferdselskomitéen i sin innstilling: "Komitéens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at den teknologiske utviklingen i stor grad gir nye muligheter for å trygge hverdagen til eksempelvis hjemmeboende eldre og funksjonshemmede. Bruk av trådløs telefon og trygghetsalarm er et slikt eksempel. En naturlig usikkerhet rundt "det nye" og skepsis til å ta dette i bruk, er en samfunnsmessig utfordring. Det er viktig at også Telenor bidrar med informasjoner om dette."
Den nye teknologien skal altså trygge hverdagen for hjemmeboende, bl.a ved hjelp av trådløs telefon og trygghetsalarm. Dette er de nye mulighetene våre folkevalgte ser for oss. Vi kan tydelig se for oss hvordan politikerne forestiller seg gruppen funksjonshemmede; omsorgstrengende, skeptiske til ny teknologi, og en gruppe som må opplyses om hva de nye mulighetene kan innebære av trygghet, om vi bare tør å ta dem i bruk.
Og det var det. Jovisst er dette også en viktig side ved virkeligheten. Men omsorgsperspektivet fanger kun opp et aspekt ved funksjonshemmedes liv. Etter å ha lest dette, må en spørre: har flere tiårs kamp for full samfunnsmessig likestilling og deltakelse vært fullstendig bortkastet?
Men før vi fortaper oss helt i tragedien, flytter vi oss tre måneder fram i tid, til juni 1996. Da behandler samferdselskomitéen Stortingsproposisjon nr. 70 "Avvikling av resterende enerettigheter". I komitéens innstilling, Innst. S. nr. 284 (1995-96), står det følgende på s. 12:
"Komitéen viser til høring med Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO), og er enig i departementets vurdering av at ytelser til funksjonshemmede legges innunder såkalte "pålagte landsdekkende tjenester", og ikke inn under "samfunnspålagte oppgaver". Komitéen mener at det offentlige har ansvar for at den teknologiske utviklingen benyttes slik at den ikke bidrar til skiller mellom ulike brukergrupper. Komitéen forutsetter at systemer på alle områder er transparante, slik at de ikke skaper problemer og unødvendige kostnader for funksjonshemmede. Komitéen viser til at konkrete krav til utforming av generelle teletjenester som ivaretar funksjonshemmedes krav til tilgjengelighet og bruksvennlighet må ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen, og ber departementet følge opp. Komitéen viser til at offentlige myndigheter har en viktig rolle som premissleverandør for den generelle utviklingen til også å omfatte funksjonshemmedes interesser og at dissse blir innbakt i de generelle løsningene. Komitéen mener at dette krever at forvaltningen har kunnskap om funksjonshemmedes behov når det skal stilles krav til nye produkter og tjenester. Komitéen mener departementet i det videre arbeidet må benytte den kompetanse som finnes i funksjosnhemmedes organisasjoner."
Omsorgsperspektivet er borte, og med det særgruppetankegangen og særløsningene. Funksjonshemmede er ikke lenger en gruppe mennesker, hvis interesser for teknologiske løsninger kun dreier seg om å få dekket behov for trygghet i hjemmet. Funksjonshemmede har fått status som samfunnsborgere med krav på samme mangfold i og kvalitet på tilbudet innenfor telekommunikasjonssektoren som resten av befolkningen. Og løsningene som velges, skal innbakes i de generelle løsningene.
Det har åpenbart skjedd noe i løpet av de tre månedene som gikk mellom de to komitéinnstillingene, og den observante leser vil ha merket seg at det har funnet sted en høring med FFO. Både ordlyd og innhold i komitéens innstilling kunne vært hentet rett ut av dokumenter fra oppegående organisasjoner i bevegelsen. Det er lett å forstå at FFO må ha vært svært godt forberedt til dette møtet. Og det var de, for Malin Brattstrøm som har skrevet rapport om dette saksfeltet, deltok i høringen. Såvidt jeg kan bedømme ut fra hennes rapport, har komitéen slukt alt de har blitt matet med.
Den store prinsipielle endringen, ligger i at komitéen fikk Stortinget til å vedta at tjenester for funksjonshemmede ikke lenger skal være såkalte -samfunnspålagte- oppgaver, men omfattes av -pålagte landsdekkende tjenester-. Dette innebærer to viktige ting. For det første, er det leverandørene som i utgangspunktet må betale for tilrettelegging, ikke staten, slik det har vært. Og for det andre, og som en konsekvens av dette, leverandørene vil nå få ansvar for å tilby et fullgodt tjenestetilbud til funksjonshemmede. De skal ikke lenger kunne løpe til staten og forlange at norske myndigheter skal reparere på skaden, dvs. lage særløsninger pga. at leverandørene selv har valgt mangelfullt tilrettelagte og ekskluderende løsninger. Dette vil stille strenge krav til selskapene som skal operere i tele-markedet, og leverandørene vil tjene på å lage løsninger som kan brukes av alle.
I løpet av høsten skal Stortinget vedta ny Telelov, Samferdselsdepartementet og Telenor skal forhandle seg fram til ny konsesjonslovgivning, og det skal utarbeides regelverk for andre operatører i markedet.
Nå gjelder det å sikre at det som er oppnådd politisk, blir fulgt opp og ivaretatt i utformingen av nye vilkår og nytt regelverk. Malin Brattstrøm har ved flere anledninger etterlyst oppfølging fra funksjonshemmedes organisasjoner. Alle som har ivret for handling på dette området, har fått en gavepakke som man bør vite å ta vare på, men det haster, for denne prosessen er allerede igang.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]