Av og til, også i SSHF-nytt, kommer det innspill om hvilke saker vi egentlig bør engasjere oss i. I et innlegg i forrige nummer ble det for eksempel tatt til orde for at styret i foreningen burde reagere på at de som ønsker telefonkatalogen på diskett, må betale dyrt for det, mens de som får den i vanlig skrift og/eller i punktskrift, slipper.
Dette og andre eksempler viser at det er behov for en debatt om og en avklaring av hvilke saker vi skal ta opp. I korthet er problemstillingen om vi skal avgrense oss til saker som spesifikt gjelder den gruppa vi hevder å representere, eller om det også skal gjelde saker av betydning for flere synshemmede eller andre funksjonshemmede.
Problemet er ikke nytt, og egentlig hadde vi vel håpet at årsmøtet 1995 kunne gi styret signaler om hvordan det skulle takle spørsmålet. Dette skjedde ikke, og da må vi se om SSHF-nytt kan være et egnet organ for taklingen, iallfall fram til neste årsmøte.
Med bare fire ordinære utgivelser i året er SSHF-nytt kanskje ikke noe godt egnet debattorgan. Det blir lenge mellom innleggene, og det skaper ikke nettopp glød i en debatt. Men bortsett fra dem som er med på e-postlista, har foreningen ikke noe annet debattforum mellom årsmøtene.
Det er imidlertid også en annen grunn til at vi trenger denne diskusjonen. Når vi skal ta stilling til hvilke saker vi skal ta opp eller føre fram, kommer vi ikke utenom å trekke tråder til vår egen ideologiske historie. Ikke minst gjelder dette i forhold til nye medlemmer og tillitsvalgte. Det har da heller ikke vært noen uenighet om at vi trenger å styrke oss ideologisk.
Denne spalten er ikke stedet for å argumentere for det ene eller det andre synet. Men for å få en start på den debatten vi håper kommer, vil vi prøve å oppsummere argumentene som føres til torgs.
Det har vært sagt inntil kjedelighet, men må gjentas her: Alle er enige om at SSHF er en interessepolitisk organisasjon, vel den eneste av synshemmede her i landet. Ser vi tilbake i vår historie, vil vi finne at denne erkjennelsen har vært og fortsatt må være avgjørende ved valg av saker.
Vårt mål er å ivareta interessene til synshemmede under og etter høyere utdanning, det står det heller ingen strid om. I arbeidet med ivaretakingen av våre interesser ser vi også en oppgave i å være solidariske med andre funksjonshemmede i samme situasjon, og heller ikke dette har noen noe imot.
En tredje ting vi fort kan enes om, er at personellmessige og økonomiske ressurser, eller rettere sagt mangelen på slike, setter grenser for hva vi kan overkomme av saker. Riktignok kan det være ulike oppfatninger om hvor strengt vi skal prioritere, men utgangspunktet for at vi må prioritere er det samme uansett.
Men hva skal vi legge til grunn ved valg av saker, og hvilke metoder skal vi bruke når vi fører dem fram?
Her oppstår meningsforskjellene, eller skal vi si meningsnyansene. Enkelt kan en si at to hovedsyn gjør seg gjeldende, og skal vi sette det litt på spissen, kan vi si at det ene har strategisk og det andre ideologisk forankring.
"Strategene" blant oss mener at nettopp fordi SSHF er en liten forening, må den sørge for å syns i det organisatorisk-politiske landskapet. Gjør vi ikke det, er det ingen som merker at vi finnes, og sånt blir det iallfall ikke nye medlemmer av. De gjør også gjeldende at slik det interessepolitiske landskapet ser ut i dag, kan vi ikke regne med at andre organisasjoner tar opp interessepolitiske saker, og om de til eventyrs gjør det, håndterer de dem på en uprofesjonell og amatørmessig måte. Vi må ikke vike tilbake for, langt mindre være redde for, aktivt å markedsføre SSHF som organisasjon, hevder "strategene".
"Ideologene" blant oss mener SSHF må rendyrke sin rolle som fagforening for synshemmede under og etter høyere utdanning. En følge av dette vil være at vi avgrenser oss til SSHF-spesifike saker og saker som gjelder tilrettelegging av forholdene for synshemmede og andre funksjonshemmede under høyere utdanning og i arbeid etter slik utdanning. Tar vi opp forholdsvis få saker, kan vi legge mer kraft i håndteringen av dem og har dermed større sjanse til å føre dem fram. På den måten unngår vi også å tråkke andre organisasjoner i bedene. At andre organisasjoner ikke gjør noe med saker vi mener de burde ta opp fritar ikke organisasjonene for deres interessepolitiske ansvar, og det kan ikke være noen oppgave for SSHF å være brannslukker for disse organisasjonene, hevder "ideologene", som også viser til at vi har for små ressurser til at vi bør gape for høyt.
Selvsagt finnes det nyanser innenfor hvert av disse to hovedsynene, og det er godt mulig at de er ufullstendig eller forenklet gjengitt. Men uten at de er tydelig markert blir det iallfall ingen debatt, og det var jo det vi helst skulle ha!
Ordet er fritt!
Oslo, i august 1995.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]