Som kjent flyttet Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek inn i nye lokaler i februar i år. Men også etter innflyttingen har det pågått innredningsarbeid, og det ble så vidt klart til den offisielle datoen for innvielsen av lokalene.
13. juni var imidlertid alt på plass, og klokka 13 presis kunne åpningshøytideligheten starte. Lokalet der den fant sted, var temmelig fullpakket. Foruten om lag 35 tilsatte var om lag like mange innbudte til stede i Rosenborggate 19 i Oslo. Værgudene ga arrangementet sin velsignelse, så åpningen ble just ingen kald fornøyelse.
Det forholdsvis store antallet innbudte tyder på at NLB har mange samarbeidspartnere, og dette kom også til uttrykk på den etter hvert bredt sammensatte talerlista.
Det var statssekretær Ole Jørgen Johannessen i Kulturdepartementet som foretok den offisielle åpningen av de nye lokalene. I åpningstalen vartet han opp med noen tall som sier en del om utvikllingen ved NLB etter at virksomheten ble statlig i 1989.
Dette gir oss grunn til å minne hverandre om at bibliotektjeneste for syns- og lesehemmede også har sin historie.
Bibliotekvirksomhet for blinde ble tidlig satt på dagsordenen etter at de første blindeorganisasjonene ble dannet da seklet var ungt. Etter organisasjonsdannelsen varte det ikke lenge før vi hadde punktskriftbibliotek i Trondheim, Bergen og Oslo og et punktskrifttrykkeri i Bergen. Med dagens teknologi er det nesten ufattelig å tenke på at de fleste bøkene som ble overført til punktskrift, ble skrevet av prikk for prikk. I 1955 kom lydboka, og med den lydbiblioteket. Vi som er gamle nok til å huske det, vet at den innebar en revolusjon når det gjaldt litteraturformidling til blinde og svaksynte. Opp gjennom 60- og 70-åra ble det lagt stadig større vekt på at den tekniske kvaliteten og innlesingskvaliteten måtte være slik at en kunne få utbytte av boka, det skulle ikke bare legges vekt på at så mange bøker som mulig skulle leses inn. Vi fikk kassetter i stedet for åpne band, også det en viktig landevinning, både fordi kassetter og kassettspillere er enklere å håndtere, men også fordi skadeprosenten sank betydelig. En annen viktig begivenhet på begynnelsen av 70- tallet var tilsynekomsten av studiebiblioteket.
Staten kom etter hvert sterkere med i finansieringen av bibliotektjenesten til synshemmede. Dermed ble det også stilt vilkår om at tjenesten måtte gis på en bibliotekfaglig forsvarlig måte. Dette var ikke alltid like populært i brukerkretser, og på flere større møter kom det til dels kraftige utfall mot fagliggjøringen av tjenesten. Egentlig har denne skepsisen vart helt opp til nå på sine hold. Antakelig er det minst to grunner til dette. For det ene kan motstanden skyleds en "vi vet hva vi har, men vi vet ikke hva vi får"- tenkning. Men vel så viktig kan det være at det synes å ligge i synshemmet-kulturen at synshemmede selv er de som best kan håndtere tiltak for gruppen. Hvorom allting er, så ser vi nok i dag at tjenesten har profittert på at den gis på faglig forsvarlig måte.
Så kom altså statsovertakingen i 1989, til glede for de fleste. De som spådde at statsovertakingen skulle føre til stillstan og dermed tilbakegang, har ikke fått rett. I de fem årene som er gått, er tjenesten blitt åpnet også for andre lesehemmede, og studiebiblioteket har kunnet gi tjenester også til fysioterapi- og musikkstudenter. Gjennom tekniske forbedringer er tilbudet til postlånerne atskillig bedre enn før, og "vanlige" bibliotek er mer oppmerksomme på syns- og lesehemmede som lånergruppe.
Det er ikke meningen å drive talleksersis, men en omtale av innvielsen av de nye lokalene til NLB vil være meningsløs om en ikke tar med noen tall om virksomheten.
Institusjonen har et budsjett på om lag 10 millioner kroner. Foruten administrasjonen har NLB seks avdelinger med i alt 42 stillingshjemler, som pr. 1. januar 1994 betjente 8.418 lånere. Bokstammen utgjorde 5.911 lydbøker, 5.238 punktskriftbøker og 6.745 titler med studielitteratur på lyd og i punktskrift.
Lydbiblioteket tegner seg for en øking i tallet på utlån med 15 prosent fra 1992 til 1993, slik at dette tallet lå på mer enn 151.000 ved utgangen av 1993. Andelen barnebøker har steget og ligger nå på 19 prosent av bokstammen i lydbiblioteket.
I punktskriftbiblioteket hadde en satt som mål for 1993 å opprettholde samme nivå på antall lånere og utlån som i 1992. Grunnet sykdom og fødselspermisjon lot dette seg imidlertid ikke gjøre. Fra 1992 til 1993 sank tallet på utlånte titler fra 2.343 til 2.093, på produksjon av titler fra 330 til 270 og på trykte sider fra 363.391 til 347.459. Punktskriftbiblioteket deltar i prosjektet "datateknologi i produksjon av bøker for synshemmede".
De samme tendensene som er beskrevet ovber, ser vi også ved avdelingene i Bergen og Trondheimj. Det er likevel verd å merke seg at tallet på utlånte titler i punktskrift ved avdelingen i Trondheim var aningen høyere i 1993 enn året før.
Teknisk avdeling satte resultatrekord i 1993. Etterslepet når det gjelder bøker som venter på innlesing er tatt igjen, og foruten å levere bøker til ulike avdelinger i NLB, produserer avdelingen også for forlag og reparerer kassetter for de fleste folkebiblioteke som har lydbøker. Avdelingen spiller også inn to tidsskrifter.
For oss i SSHF er naurligvis studiebiblioteket det mest interessante. Av årsmeldingen kan en se at pågangen av studenter var eksplosiv i 1993, vesentlig fordi tallet på studenter med "annet handikap", spesielt dysleksi, har økt kraftig. I 1993 betjente studiebiblioteket 95 synshemmede studenter og 65 studenter med "annet handiikap". Tilsvarende tall for 1992 var 77 og 36. Stadig flere studerer videre til hovedfag, og det er naturligvis gledelig, men samtidig stiller det økte kompetansekrav til studiebiblioteket. Om vi så legger til at tida mellom tilsynekomsten av pensumlister og når studentene behøver pensum er svært kort, får vi et bilde av en presset situasjon for biblioteket. Djen økte studentpågangen har også ført til at de fagområdene studiebiblioteket skal betjene, blir stadig flere, og dette er selvsagt også en utfordring.
Hver student med produksjonsrett koster i gjennomsnitt mellom 40.000 og 50.000 kroner i året, men kostnadene kan i enkelte tilfeller bli betydelig høyere.
1993 var det året da studiebiblioteket fikk ansvaret for pensumproduksjon til musikk- og fysioterapistudenter. Som vi vet fra årsmeldingen for SSHF for 1993, forsinket plassmangel framdriften i dette arbeidet, men etter hvert er en kommet godt i gang.
I 1993 lånte studiebiblioteket ut 1.911 titler. Egenproduksjonen av lydbøker var 277 og av punktskriftbøker 63. Tilsvarende utlåns- og produksjonstall for 1992 var 2.205, 225 og 83.
Som nevnt var det mange som hadde noe på hjerte ved åpningen av de nye lokalene. Foruten fra Kulturdepartementet kom det hilsener og gratulasjoner fra Statens Bibliotektilsyn, nestleder i det tidligere styret for institusjonen, institusjonens tidligere direktør, oversetterforeningen, Den Norske Forleggerforening, Blindes Produkter A/s (tidligere husavert for teknisk avdeling), Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Norsk Dysleksiforbund, Vestlandske Blindeforbund, Assistanse - Foreningen for synshemmede barns sak, Kristent Arbeid Blant Blinde og SSHF.
Personlig satte jeg mest pris på hilsningstaqlen til Sissel Nilsen, nestleder i det tidligere styret og bibliotekar i Bærum kommune. I talen ga hun ettertrykk til kravet om at studiebiblioteket må få slike økonomiske og personellmessige rammevilkår at det også kan betjene yrkesaktive syns- og lesehemmede. Hun framhevet også behovet for at NLB får produsert og formidlet bøker til vanlige bibliotek, slik at de kan betjene syns- og lesehemmede. Denne tanken er ikke ny, men bevares, så godt det var å høre den fra så autoritativt hold!
På våre vegne fikk jeg høve til å gratulere med de nye lokalene. Jeg fikk også nevnt at vi har e4t nært samarbeid med studiebiblioteket, og i den forbindelsen ble det naturlig å avlegge statssekretæren en kort visitt når det gjaldt behovet for å åpne studiebibliotekets tjenester også for yrkesaktive.
På sett og vis kan vi kanskje si at en SSHF.er var med på å prege den kulturelle delen av åpningshøytideligheten. Nina Tveter ble riktignok ikke presentert som SSHF.er, men det går ikke å bortforklare at hun er det, selv om hun denne gangen framsto som en glitrende god sangsolist. For anledningen hadde hun og akkompagnatøren, Ulf Nilsen, funnet fram et par av de "gladere" Haugtussa-sangene. Etterpå ga Nilsen til beste en ypperlig pianosolo.
Dermed var den offisielle delen av åpningen over,og etter en enkel forfriskning kunne de frammøtte ta del av lokalene. Jeg skal ikke gå i detalj når det gjelder denne omvisningen, og jeg antar at nysgjerrige SSHF-nytt-lesere vil bli tatt godt imot dersom de oppsøker stedet for å stille den verste kunnskapshungeren. Men sammenlikner en plassen i disse lokalene med den i de forrige, sitter en med inntrykket at medarbeiderne må kjenne seg som var de kommet til paradis. NLB har i dag kapasitet til innlesing i fem studio samtidig, organiseringen av post-tilbrining og -fordeling er vesentlig bedret, på flere områder er det muligheter for utvidelse og, sist, men ikke minst: Personalet har fått egen kantine.
En gjør seg en del tanker etter en slik omvisning. Ved siden av å være bibliotek, driver NLB av i dag også en vissw forlagsvirksomhet. Ennå i noen år vil nok den tradisjonelle lyd- eller punktskriftboka være det vanlige. Men den teknologiske utviklingen fyker av sted, og om ikke lenge vil vi ha en ny generasjon lyd- og punktskriftbøker, som tar mye mindre plass enn dagens, og der en kjapt kan søke seg fram til den teksten en ønsker lest. Vi vil også få bruk for en adresse der vi kan spørre hvor vi kan hente hvilken informasjon. Hvor vil dagens NLB plassere seg i et slikt landskap? Kan vi se for oss et skarpere skille mellom forlags- og bibliotekfunksjonene? Alt i dag har institusjonen visse fysiske ekspansjonsmuligheter, og når vi finner mindre plasskrevende løsninger om noen år, hvilke slike muligheter vil en ikke da ha? og sist, men ikke minst: I hvilken grad vil Storting og Regjering sette rammebetingelser for at forlags- og bibliotekvirksomheten kan organiseres og finansieres på en slik måte at en settes i stand til å møte utfordringene?
Ja, den som lever, får se!
Oslo, i august 1994.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]