På SSHF-seminaret i mars i år var det mye debatt om hvordan samarbeidet mellom foreningen og Huseby Statlig Spesialpedagogiske Kompetansesenter skulle organiseres og bedres. Det knyttet seg en del usikkerhet til denne debatten, for ingen visste riktig hvordan senteret ville se ut etter omstruktureringen fra utdannings- til kompetansesenter. På en måte kan vi kanskje si at diskusjonen konkluderte med et jasså..
Til grunn for omstruktureringen ligger ikke bare Stortingsmeldinger og -vedtak. For hvert kompetansesenter skal det også vedtas en strategisk plan, som skal omfatte de tre åra forsøksordn9ingen med kompetansesentre gjelder. Før vi kunne ha en grunngitt mening om hvordan vi skulle organisere forholdet vårt til Huseby, måtte vi derfor skaffe oss kjennskap til hvilken strategisk plan dette kompetansesenteret ville følge.
Med dette som utgangspunkt fikk vi et møte med ledelsen for kompetansesenteret den 14. mai i år. Ledelsen stilte med to representanter, SSHf gjorde det samme.
Det ble et informativt møte. Meningen med denne artikkelen er å gi en sammenfatning av hva som kom fram der, og kanskje kan sammenfatningen inspirere til innspill fra medlemmene våre, enten overfor SSHF-nytt eller overfor styret, eller hvorfor ikke begge deler?
Innføringen av kompetansesenterbegrepet i pedagogisk sektor henger sammen med at en ønsker å komme bort fra de tradisjonelle spesialskolene. Denne prosessen har pågått over noen år nå, og på veien "var en innom" begrepet utdanningssenter.
De landsdekkende spesialpedagogiske kompetansesentrene har det til felles at de skal være tjenesteytere til både første- og andrelinjetjenesten, først og fremst i skoleverket. På en måte kan en si at de skal være en slags konsulenter for det vanlige tjenesteapparatet. Dette betyr at skoleverket i kommuner og fylker skal kunne trekke på den kompetansen sentrene forutsettes å ha. Ideen med dette er at vanlige skoler skal kunne settes bedre i stand til å håndtere funksjonshemmede elever og deres nærmiljø, altså også synshemmede. Men et tilrettelagt skoletilbud avhenger også av godt samarbeid på tvers av etatene. Det forutsetter at skolen samarbeider med barnehage-, helse-, kultur- og/eller trygdesektoren, alt etter hvilke behov den enkelte har. En viktig forskjell mellom spesialskolene/utdanningssentrene på den ene siden og kompetansesentrene på den andre, vil være at mens de første forholdt seg til "saksbehandlere" som lærere og tjenestemenn ved skolekontorer, mens de siste skal forholde seg til beslutningstakere som skolesjefer, kulturstyrer eller politiske og administrative topporgan i kommuner og fylker.
Dette innebærer store omstillinger for personell som jobber i kompetansesentre, de må jobbe på en uvant måte overfor målgrupper de heller ikke er vant til. Ved opp- og utbygging av kompetansesentrene blir det derfor en viktig utfordring å drive intern opplæring av personalet.
Blant kompetansesentrene finnes det noen med landsdekkende og noen med regionalt arbeidsområde. Grovt kan en si at store grupper funksjonshemmede forutsettes betjent av regionale sentre, mens mindre grupper, eksempelvis synshemmede, skal omfattes av landsdekkende sentre. For synssektorens vedkommende får vi to landsdekkende, nemlig Tambartun og Huseby/Hovseter. De landsdekkende og de regionale sentrene har hver et felles styre.
Om en ser på organisasjonskartet, vil senteret mellom seg og styret ha et rådgivende utvalg, nærmest en slags referansegruppe, med representanter for utdanningsmyndighetene, kommunesektoren, yrkesorganisasjonene og brukerorganisasjonene. Dette utvalget forutsettes å ha to møter i året.
Selve senteret vil bli delt inn i fem avdelinger. En avdeling, foreløpig med arbeidsnavnet utredningsavdelingen, vil bli ansvarlig for kartlegging og utredning av den enkelte brukerens situasjon og behov. Denne funksjonen kan bli spesielt viktig når en skal bygge opp et lokalt nettverk rundt brukeren. En avdeling får ansvaret for brukere opp til 16-årsalderen, altså til og med grunnskoletrinnet. En tredje får ansvaret for brukere over 16 år, en fjerde blir organisert som driftsavdeling, men her skal det også legges inn oppgaver med tilknytning til planlegging. Endelig vil senteret få en forsknings- og utviklingsavdeling. Avdelingen skal dels drive utviklingsarbeid når det gjelder læremidler og prototyper av materiell for synshemmede, dels drive forskning internt ved kompetansesenteret og dels ta del i annen relevant forskning nasjonalt og internasjonalt.
Denne avdelingsinndelingen kan kanskje virke som vanntette skott. I planen er det derfor lagt stor vekt på at det skal foregå et utstrakt samarbeid på tvers av avdelingsgrensene. En slik vektlegging er enda viktigere når vi vet at det her dreier seg om en organisatorisk nyskaping som tidligere besto av to enheter, Huseby og Hovseter, med til dels ulik målsetting og iallfall ulike målgrupper.
Forkursene og opplæringen i tradisjonelle håndverksfag vil ikke bli vesentlig berørt av planen, idet det er vanskelig å definere disse tradisjonelle opplæringsoppleggene inn i kompetansesentersystemet.
Av det som er sagt over, kan det synes som om strategisk plan setter høye mål og stiller store krav til kompetansesenteret. Det gjør den også, men representantene for Huseby la stor vekt på at en ikke ville eller burde "gape for høyt" i første omgang. Senteret får flere nye oppgaver, som det vil måtte ta tid å løse på et tilfredsstillende vis. Systemet må derfor måtte "gå seg til" over en periode.
Det skal understrekes at denne omtalen av innholdet i den strategiske planen er sterkt forenklet, noen ville si overforenklet. Dette er gjort blant annet for å avgrense framstillingen til det som kan være av særlig interesse for oss i SSHF.
1. I første halvdel av september holdes et møte mellom representanter for ledelse og avdelingsledelse ved senteret og SSHF. Formålet med møtet er dels at partene skal bli bedre kjent med hverandre, dels å drøfte samarbeidsformer generelt.
2. I annen halvdel av september søkes det etablert kontakt mellom forsknings- og utviklingsavdelingen og avdelingen for brukere over 16 år på den ene siden og SSHF på den andre. Dersom driftsavdelingen får utpregede planleggingsoppgaver, kan det bli aktuelt å knytte slik kontakt også med denne avdelingen.
3. Når det er tatt stilling til hvordan strategisk plan påvirker romsituasjonen på Huseby, tar SSHF opp spørsmål om hvor vidt Huseby kan stille lokaler til rådighet for foreningens arkiv. På dette punktet bør vi imidlertid ikke stille forventningene for høyt.
Det er SSHF som skal ta initiativet til å følge opp disse konklusjonene.
Vi vil under alle omstendigheter komme tilbake med informasjon om utviklingen i SSHF-nytt.
Oslo, i august 1993.
Knut Prytz.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]