Lese/sekretærhjelpsordningen ser jeg som en av de viktigste tiltak for synshemmede i arbeid eller utdanning. Som kjent, spilte SSHF en sentral rolle da ordninga ble innført. Organisasjonen må fortsette å jobbe for at ordninga skal bli enda bedre.
Det er f.eks. en svakhet at avlønninga ikke er knyttet til lønnsregulativet. En annen svakhet r at ordninga ikke er veldefinert, og at brukerne derfor ofte blir utsatt for skjønn fra vilkårlige personer i trygdeetaten. Dette kan imidlertid også være en fordel, fordi bruken av ordninga over tid kan endres. Forutsatt at brukerne holdes oppdatert på hvordan andre synshemmede bruker ordninga, kan vi oppnå presedens for bruksmønstre.
De av dere som er tilknyttet SSHF's mailingliste, har observert at jeg i vår sendte ut en forespørsel om noen hadde hatt med lese/sekretær- hjelp til utlandet. Grunnen til dette var at jeg i august reiser til Østerrike på AHC-konferanse (Association of History and Computing). Jeg skal sammen med en annen person fra Universitetet legge fram og demonstrere hvordan syntetisk tale kan nyttes i korrekturlesing av historiske data. I en slik situasjon følte jeg sterkt behov for en sekretær.
Ettersom jeg ikke fikk noen respons på min henvendelse til mailing- lista, så det ut som dette ble nybrottsarbeide. I forskriftene for lese og sekretærhjelp, står det ingen ting om utlandet. Imidlertid finnes bestemmelser om dekking av reiser og overnatting innenlands. Jeg visste at Asle hadde hatt med sekretærhjelp til Oslo, så innenlands syntes dette greit, men hvamed utlandet?
Jeg ringte mitt lokale trygdekontor. Som vanlig måtte det 3-4 opprigninger til, før jeg fikk kontakt med en som visste hva lese/sekretærhjelp for synshemmede var. Som erfaren synshemmet, spurte jeg ikke om det var mulig å ta med sekretær til utlandet, men om hva takstene var utenlands. Som ventet fikk jeg ramset opp reglene for vanlig bruk lokalt, samt beskjed om at ordninga ikke gjaldt for reiser. Jeg siterte fra rundskrivet og gjorde øyensynlig vedkommende så usikker at det ble nødvendig med en tenkepause.
Etter et par timer ble jeg ringt opp og fikk beskjed om å ringe fylkesleddet. Her traff jeg en annen SSHF'er, Ruth, som satte meg over til rett person i etaten. Vedkommende innså kjapt at spørsmålet måtte opp på et høyere plan. Etter 4 dager startet jeg å mase. Jeg fikk oppgitt navnet til en saksbehandler i RTV, og tok kontakt. Jeg viste til mitt behov for å jobbe på lik linje med andre kollegaer, til stramme tidsfrister angående påmelding osv. og RTV viste at de kunne handle kjapt når det gjelder. Ved dagens slutt hadde de hatt møte og funnet at rundskrivet ikke inneholder noe som skjermer mot å ta lesehjelpa med utenlands.
Nevnte rundskriv nevner imidlertid bare kost og nattillegg etter statens satser innenlands. Disse er en god del lavere enn satsene i Østerrike. Jeg skal ta for meg regnskapet i et senere SSHF-nytt. I fall en holder på innenlandssatsene, har vi en ny arbeidsoppgave for SSHF.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]