Fordi foreningen vår er bare ti år gammel, var da heller ikke SSHF først ute med problemstillinger og synsmåter på spørsmålet. Alt i 1979 avga et utvalg under Norges Blindeforbund en heller omfattende utredning om problemet. Utvalget tok for seg hvilke behov for lesesekretærtjenester en står overfor på barne- og ungdomstrinnet i grunnskolen, i videregående opplæring, i høyere utdanning og i arbeid. Videre drøftet utvalget hvilke grader av kvalifiserthet en må stille til en lesesekretær i ulike situasjoner og på ulike utdannings- og yrkesnivå, hvilke samarbeidskrav som må stilles til bruker og lesesekretær, hvilke godkjennings- og oppgjørsrutiner som skulle følges og hvordan lesesekretærer skulle lønnes. Men først og fremst diskuterte utvalget hvordan ansvarsforholdet skulle reguleres. Her trakk utvalget de samme konklusjonene som vi har trukket når det gjelder studie- og arbeidsplasstilrettelegging: I utgangspunktet må det være studiestedet og arbeidsgiveren som må være ansvarlige for at det organiseres en lesesekretærtjeneste rundt den enkelte brukeren, men sentrale offentlige organ må kompensere for de merutgiftene en slik tjeneste fører med seg. Det var også utvalgets syn at en slik kompensasjon ikke skulle være et problem for Folketrygden, men for henholdsvis utdannings- og arbeidskraftmyndighetene.
Norges Blindeforbund stilte seg bak utredingen, og den ble sendt både det daværende Kirke- og Undervisningsdepartementet, Kommunal- og Arbeidsdepartementet og Sosialdepartementet. Disse lot i sin tur utredningen gå til ytre etater, så det tok tid før det kom noen reaksjoner.
De ideene utvalget kom med da, virker kanskje ganske selvsagte i dag. Men dette var for fjorten år siden, og tydeligvis må en del av dem som leste utredningen, ha ment at forslagene der var temmelig radikale. Iallfall må vi kunne si at utredningen fikk en heller blandet mottakelse i de ulike departementene og direktoratene. Mest skepsis var det på arbeidskraftsida, der utredningen nærmest fikk orkesterplass til kirkegården. Det skulle heller ikke gjøre framtidsutsiktene lysere at kongeriket fikk ny regjering i 1981, og i en stortingsmelding året etter ble utvalgets forslag utdefinert, for å si det pent.
Likevel kan vi ikke si at arbeidet i utvalget var helt bortkastet. Midt på 80-tallet ble det åpnet for at Folketrygden kunne dekke utgifter til lese- og sekretærhjelp innenfor visse rammer, og mye av tankegodset i utredningen er så aktuelt den dag i dag at det godt kan nyttes i interessepolitisk argumentasjon.
Mange SSHF.ere, både studenter og yrkesaktive, har en eller annen lesesekretærordning, som de er mer eller mindre tilfredse med. Vi har ingen god statistikk på hvordan ordningene fungerer, men hovedinntrykket synes å være at studiesteder og arbeidsgivere jevnt over er innstilt på å finne løsninger. Som ventelig kan være, finner en de beste løsningene der brukeren deltar i drøftingene om hvilken utforming tjenesten skal få. La oss likevel se på hvilke problemer en støter på ved organiseringen av tjenesten.
Dersom brukeren eksempelvis arbeider med et fremmed språk, må lesesekretæren kunne beherske språket tilnærmet like godt som brukeren. Det kan være vanskelig å finne slike lesesekretærer. I studiesituasjonen vil en bruker som er hovedfagstudent, ofte måtte ty til lesesekretær(er) som studerer grunnfag i vedkommende emne. Når grunnfagseksamen er tatt, vil lesesekretæren ofte gå ut av tjenesten. På denne måten vil brukeren måtte skifte lesesekretær fra tid til annen. Det samme kan gjelde yrkesaktive som nytter studenter som lesesekretærer, og der det kreves en viss grad av kvalifiserethet hos disse. Når vi dessuten legger til at det nødvendigvis må ta tid å sette den enkelte lesesekretæren inn i hva jobben egentlig består i, ser vi at brukeren får problemer med å skaffe kontinuitet i tjenesten.
På dette punktet har vi likevel et godt hjelpemiddel. Vår engelske søsterorganisasjon ABAPSTAS utarbeidet for et par år siden et forslag til veileder for lesesekretærer, en slags etiske retningslinjer. Forslaget fikk seinere tilslutning i ungdomskommisjonen i European Blind Union og kan anbefales på det beste. Kanskje skulle vi ta den fram igjen og "sende den i reprise" på SSHF-nytt?.
Oslo, i august 1993.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]