Når vi diskuterer en problemstilling og hvordan oppgaver skal løses, har vi ofte lett for å sette forventningens søkelys på verden rundt oss, og vi stiller krav til hvordan samfunnet skal legge forholdene til rette for at også vi kan dra full nytte av samfunnets tiltak og tjenester. Dette er bra, og slik skal det også være i fortsettelsen. Men tro om vi ikke i denne diskusjonen - bevisst eller ubevisst - kommer i skade for å se på oss selv og vår forening som en del av det tjeneste- og støtteapparatet vi ikke er del av? I så fall gjør vi en kapital feil, i så fall kjøper vi omgivelsenes premisser for hva slags virksomhet vi skal drive, og vi svekker vår egen identitet som organisasjon.
La oss holde klart for oss at SSHF ikke er noen hjelpeorganisasjon, som har stilt seg oppgaven å avlaste samfunnet for det ansvaret det har overfor vår gruppe. Vår oppgave skal tvert imot være å minne samfunnet om at når det likevel har lagt foholdene til rette for flertallet, må det også regne vår gruppe inn i det flertallet og tilpasse tilretteleggingen på en slik måte at tiltak og tjenester også omfatter oss.
Og la oss være klar over en ting til: I dette bevisstgjøringsarbeidet kan vi ikke regne med å få hjelp fra noen.
At de etablerte organisasjonene av synshemmede ikke engasjerer seg interessepolitisk er gammelt nytt. Men i siste tid er det kommet sterke signaler om at den store bevegelsen av organisasjoner som ønsker å kalle seg interesseorganisasjoner av funksjonshemmede, er på vei bort fra intereswsepolitikk og over i noe som likner på næringspolitikk, der funksjonshemmede som gruppe blir gradert ned fra mennesker til handelsvare. Vi skal ikke her og nå spekulere i hva som kan være årsaken til denne utviklingen. Men det er klart at den tendensen til omdefinering av funksjonshemmede som vi har sett, gjør det enda mer nødvendig enn noen gang før å styrke det ideologiske arbeidet i organisasjonen vår.
I løpet av samlingen kom det klart fram at synshemmede elever under videregående opplæring er en interessant målgruppe for SSHF. Den er interessant fordi vi kan formidle kunnskap som elevene kanskje ikke har, og dersom vi endrer kritteriene våre for medlemskap, kan synshemmede elever under videregående opplæring bli et framtidig medlemsgrunnlag.
Hvordan skal vi nå disse elevene?
Kanskje er mulighetene flere enn vi i dag kjenner til, iallfall bør vi bruke fantasi på å finne slike muligheter. Kanskje kan vi henge oss på det toget som heter "reform 94", som kan gi oss informasjonsinnsmett. Kanskje vi bør samle og systematisere erfaringer en har gjort i Danmark og Sverige. Skal en dømme etter de erfaringene fra nabolandene som ble gitt på seminaret, kan det være oppslag å hente der. Kanskje kan vi til og med se for oss en slags felles nordisk strategi for hvordan vi kan nå synshemmede elever under videregående opplæring.
I debatten om eventuelt å endre kritteriene for medlemskap i SSHF, var meningene minst sagt sprikende. Dette er for så vidt ikke overraskende og utmerker ikke organisasjonen vår spesielt. Alltid når det blir spørsmål om å endre grunnlaget for medlemskap i eller navn på en organisasjon, går diskusjonsbølgene høyt. Vi skal også ta oss tid til å ta denne debatten grundig. Uansett hvor vi lander, er det viktig å vite hvem vi er, hva vi vil og hvorfor vi vil det. En av de konklusjonene årsmøtet trakk, var at diskusjonen skulle fortsette. Da er det godt å vite at vi har et utmerket organ, som også er vel egnet for den typen debatt, nemlig SSHF-nytt. Bruk det!
De som kritiserer oss for å drive interessepolitiske saker, beskylder oss ofte for å glemme at uansett hva en organisasjon gjør, så koster det penger. De tar feil: Dette har vi aldeles ikke glemt. For en organisasjon som vår, som sestter deltaking og likestilling foran nærings- og handelspolitikk, er kritikernes "argument" en intenst opplevd erfaring. Årsmøtet 1993 har derfor bedt styret sette ned et utvalg - foreløpig med arbeidsnavnet finansutvalg - til å foreslå tiltak som kan bedre økonomien vår. Men her har våre egne medlemmer også et ansvar. Det kassereren kunne fortelle årsmøtet om redstanser med kontingentinnbetalinger var ikke oppløftende. Skjerp dere, folkens!
Men dette betyr ikke at vi kan legge vekk saker foreningen har arbeidet med i den årsmøteperioden vi har bak oss. Fortsatt vil vi stå overfor utfordringr på dataområdet fordi utviklingen mot innføring av grafisk baserte løsninger suser videre. Fortsatt vil vi måtte være årvåkne i spørsmål som gjelder studiefinansiering.
Fortsatt har vi interesser å ivareta i vårt samarbeid med studieavdelingen ved Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek, med arbeidsrådgivingskontorene, med Senter for Yrkesmessig Attføring og andre myndigheter og organisasjoner vi har et forhold til. Fortsatt har vi viktige informasjons- og kommunikasjonsoppgaver innad i vår egen forening og overfor det samfunnet vi er en del av.
Det er langtfra meningen å tone ned styrets og utvalgenes ansvar for at arbeidet føres videre. Men det er likevel viktig å understreke at dersom vi skal komme videre, er vi avhengige av en levende forening av aktive medlemmer.
Blant sine mange gruk har danske Piet Hein et som godt kan stå som en slags "oppsang" for den årsmøteperioden vi begynner på nå. Noen av dere har hørt det før, men det kan godt gjentas her. I norsk oversettelse lyder det slik:
Pessimistene er dog de reneste tåper,
de tror på det motsatte av hva de håper.
Nei, de optimister som livet beror på
er dem, som tør håpe på noe de tror på.
Vel møtt til nye tak!
Oslo, i mars 1993,
Knut Prytz.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]