Jeg kom over en lydbok i vinter som gjorde så stort inntrykk at jeg må rope "Jeg fant! Jeg fant!". Boka det gjelder, er:
Kvinnobilder: En bok om kvinnor med handikapp. Lydbok, 320 min., utgitt i 1991 av Almqvist och Wiksell Förlag AB, 171 76 SOLNA, Sverige.
Boka er et resultat av et prosjektarbeid som en gruppe kvinner med og uten funksjonshemminger begynte på i 1988. En av hensiktene var å få dratt igang forskning på funksjonshemma kvinners situasjon. Dette merker boka, men det er langt fra noen vitenskapelig avhandling. Den er mye mer spennende enn som så. Boka har etter min mening en gjennomtenkt form og disposisjon, som viser at redaktørene vet hva de vil formidle.
Boka er slik vi er vant til å høre skjønnlitteratur. Ny side markeres ikke, og det brukes i det hele tatt ikke lydsignal. Sjøl skulle jeg ønska meg at artiklene var markert med signal, fordi dette er en bok man gjerne skulle kunne manøvrere seg rundt i. Det bør kanskje nevnes at den tekniske kvaliteten på lyden var noe varierende i det eksemplaret jeg kjøpte.
Boka har fem hovedkapitle, disse er: "Seks kvinnor"; "Jag duger"; "Mamma och barn"; "Våga möta sorgen"; "Ingen ledig dag"; "Kvinnor och arbete"; "I spegeln"; og til slutt: "Lästips". I hvert hovedkapittel får kvinner med de forskjelligste funksjonshemminger til orde, slik at alle kapitlene får en stor bredde, og variasjonen motvirker at boka blir kjedelig.
Hovedkapitlene "Jag duger"; "Mamma och barn" og "Våga möta sorgen" kan nesten leses som en utviklingsroman. I "Jag duger" var beretterne for det meste unge kvinner som nettopp hadde kasta seg ut i livet, mens vi i "Våga möta sorgen" møter kvinner på livets middagshøyde som tar seg tid til å tenke over sitt liv. På en måte sluttes ringen her, fordi disse kvinnene også forteller om sin barndom, og forholdet til foreldrene. Her møter vi tanker omkring sorg og skyld, og protest mot skjebnen. Ved sida av et seinere kapittel, "Kvinnor och arbete", var det kanskje dette kapitlet som gjorde størst inntrykk på meg.
Kapitlene "Mamma och barn" og "Ingen ledig dag" tar for seg kvinnespsifikke erfaringer på den måten at funksjonshemma kvinner ofte får et spesielt forhold til kjønnsroller. Her, og mange andre steder i boka, saumfares kvinnebildet i samfunnet vårt og hvordan funksjonshemma kvinner må slite med at de ikke passer til dette bildet.
Kapitlet "Kvinnor och arbete" er et godt eksempel på hvordan prosjektgruppa har tenkt når de satte sammen boka. Perspektivet veksler mellom et nivå av generell innsikt som så levendegjøres ved at enkeltmennesket får fortelle hvordan hennes liv arter seg. Les diabetikeren Melissas minutiøse dagbok fra en ganske vanlig dag, hva hun gjør, og hvilke taktiske overveielser hun må gjøre for å komme seg gjennom dagen på en forsvarlig måte. Her er det mange ting som skal klaffe, familie, transport, jobb, medisinering, og planlegging av livet flere dager framover. De som kommer seg helskinna gjennom slike livsløp, kan seinere i livet fundere over sine evner som livskunstnere. Og noen av dem møter du i kapitlet som heter "I spegeln".
Det som for meg gjorde boka verdt å lese flere ganger, var den innsikt den gir i de mange slag funksjonshemminger og ikke minst hvordan alle og enhver er nødt til å finne sin egen måte å løse forholdet til sin funksjonshemming. For et forhold er det. En av de siste stemmene som får ordet i boka er Gunnel, den kvinnelige professoren i rullestol. En av hennes observasjoner er at funksjonshemminga kan lignes med et barn. Hun sammenligner sitt forhold til funksjonshemminga med det forholdet en småbarnsmor har til sitt barn. Det trenger omsorg, det trenger din tid. Men du kan ikke sende funksjonshemminga til bestemor på landet dersom du skulle behøve en ferie. Og funksjonshemminga blir ikke voksen og flytter heimefra.
Slike fyndige bilder er det mange av i boka. Jeg tror vi kan ha mye å hente av slike gullkorn, av å få satt ord på våre erfaringer på en ny og kanskje overraskende måte. Det er noe som heter "Språk er makt". Kan du sette ord på noe, får du på en måte makt over det. Eller sagt på en annen måte, du makter tingen bedre. Og det kan vi behøve, både menn og kvinner.
Bokas hovedpersoner er alle kvinner, men jeg kan ikke tro at menn ikke ville kjenne seg igjen i disse kvinnenes tanker og i det som berettes. Men mangt er ulikt, og særlig overbevisende var kapitlet om "Kvinnor och arbete" når det gjaldt å vise at funksjonshemma kvinner kommer dårligere ut enn menn av møtet med rehabiliteringssystemet og i yrkeslivet. Her tror jeg nok det også er lærdom å hente for de politisk aktive innen en forening som SSHF.
Jeg nevnte at kapitlet "Våga möta sorgen" gjorde inntrykk. De kvinnene som her og forsåvidt andre steder i boka tenkte høyt om livet sitt, var ofte opptatt av de kostnadene som kravet om å leve opp til sine egne forventninger førte med seg. Det er slitsomt alltid å være "flink pike". Det er mulig depresjoner er signaler på at nå er tanken tom. Meg ga iallfall beskrivelsen en eldre kvinne gir av sitt liv og de konsekvensene overambisiøsiteten har hatt for henne, noe å tenke på. For henne hadde for store oppgaver vært skjebnesvangre i form av langvarige og dype depresjoner. "Den där duktigheten är livsfarlig", er hennes konklusjon. Så ta vare på deg sjøl.
Bestill gjerne denne boka direkte fra forlaget. Hvis postverket der du bor har like dårlig peiling på hva et svensk postoppkrav er for noe som postkontoret mitt, så kan det hende du slipper å betale de omlag 235 svenske kronene kalaset koster. Så nå er jeg deprimert fordi jeg ikke vet hvordan forlaget skal få disse pengene, for de hadde egentlig fortjent å få de slantene. En sånn flott bok.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]