Av Bård Anton Lindgaard
Den gjeldende politikken på området funksjonshemmede og arbeid domineres av en enten-eller-tenkning. Den fører til at også de som objektivt sett burde få ordinær jobb, tvinges inn i et sysselsettingstiltak.
Ifølge denne politikken finnes det bare to grupper funksjonshemmede: funksjonshemmede som er avhengige av ordninger som vernede arbeidsplasser eller arbeid mot offentlige lønnsmidler, og funksjonshemmede som ikke har problemer på arbeidsmarkedet. Virkeligheten er mye mer kompleks enn dette.
Som blant ikke-funksjonshemmede, finnes det folk på alle kompetansenivåer også blant funksjonshemmede. På tross av dette styres en uforholdsmessig stor andel arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse inn i et arbeidsmarkedstiltak etter fullendt utdanning.
Blant virkemidler for å sikre yrkesdeltakelse for funksjonshemmede finnes lover av positiv- og negativrettslig karakter. Den første typen lovgivning er lover som gir rettigheter til forskjellige goder, for eksempel rett til forskjellige økonomiske ytelser fra det offentlige. Et eksempel på negativrettslig lovgivning er lover som beskytter mot diskriminering i arbeidslivet.
I Norge dominerer positivrettslige virkemidler sysselsettingspolitikken overfor funksjonshemmede. Først i 2001 fikk funksjonshemmede et juridisk vern mot forskjellsbehandling ved ansettelser i Arbeidsmiljølovens S: 55a. Denne bestemmelsen har foreløpig liten verdi for funksjonshemmede arbeidssøkere, fordi den forutsetter at de har fått de samme mulighetene som ikke-funksjonshemmede i utdanningssystemet, noe som langt fra er tilfellet i dag.
I arbeidslivet eksisterer det en skinnlikestilling, hvor diskriminering av funksjonshemmede arbeidssøkere rettferdiggjøres med henvisning til at de ikke har det samme utdanningsforløpet eller like mye arbeidspraksis som andre søkere. Manglende arbeidspraksis som skyldes en dårlig tilrettelagt skole-/studiesituasjon, brukes av arbeidsgivere som argument for ikke å ansette funksjonshemmede jobbsøkere. Slik kommer vi inn i en ond sirkel: Problemer med å få jobb fører til at man ikke får praksis, som igjen gir problemer med å få jobb.
Selv var jeg kalt inn til intervju på en stilling jeg søkte, hvor arbeidsgiveren brukte over halve tiden av intervjuet på å argumentere for at jeg ikke var kvalifisert for stillingen. Argumentet var at jeg ikke hadde nok arbeidspraksis. Vedkommende mente arbeid for offentlige lønnsmidler ville være det riktige for meg. Da vil jeg spørre: er man ikke en blant flere kvalifiserte kandidater når man kalles inn til jobbintervju?
Når jeg søker stillinger hvor arbeidspraksis enten står uttrykt som en fordel eller som et krav i utlysningsteksten, møter jeg argumentet om at jeg ikke er kvalifisert fordi jeg ikke har nok praksis. I tilfeller hvor det ikke stilles noe krav om praksis, møter jeg andre argumenter. En arbeidsgiver frarådet meg å søke fordi han mente jeg som blind ikke kunne utføre jobben. Selv vet jeg at jeg kunne utført den, og ser på hans oppfatning som klart diskriminerende.
Ønsker man ikke å ansette funksjonshemmede, finner man alltids argumenter for ikke å gjøre det. Det er for eksempel bare å si: "Du ble ut fra en helhetsvurdering ikke ansett som en av de aktuelle kandidatene". Jeg møtte dette argumentet da jeg ringte og hørte hvorfor jeg ikke ble innkalt til intervju på en stilling jeg søkte.
Byråkratiets sendrektighet bidrar også til den diskrimineringen funksjonshemmede arbeidssøkere opplever. En arbeidsgiver jeg kontaktet frarådet meg å søke stilling hos seg, fordi vedkommende mente at hjelpeapparatet ville bruke for lang tid på å tilrettelegge arbeidsplassen for meg. Interessant er det kanskje at alle eksemplene ovenfor er hentet fra jobber jeg har søkt i statlig sektor.
For at funksjonshemmedes muligheter på arbeidsmarkedet skal bedres, må dagens enten-eller-tankegang byttes ut med en både-og-tenkning. Mens noen trenger vernede arbeidsplasser eller hospitering hos en arbeidsgiver med lønnen finansiert fra det offentlige, er det mange andre som objektivt sett burde få jobb på ordinært vis uten å gå via slike ordninger. Det er viktig at også den siste gruppens interesser blir ivaretatt. I denne forbindelse burde man kunne utnytte det potensialet som ligger i utvidet bruk av negativrettslige virkemidler.
Det er også en forutsetning at alle ordninger som er direkte til hinder for at funksjonshemmede skal komme i arbeid må bort. I dag er arbeidsgivere pålagt å betale inntil halve grunnbeløpet i folketrygden i egenandel ved tilrettelegging av arbeidsplassen for funksjonshemmede arbeidstakere. Blir ikke dette det samme som å gi en ekstra skatt til arbeidsgivere som ansetter funksjonshemmede?
Erfaringer har vist at den gode viljes politikk ikke er tilstrekkelig for at funksjonshemmede skal komme i arbeid. Mener vi virkelig at funksjonshemmede skal få like muligheter i arbeidslivet som ikke-funksjonshemmede, må vi være villige til å iverksette noen praktiske grep som gjør dette mulig.
Det bør innføres en form for kvotering. Dette kan for eksempel gjøres ved at man stiller et noe lavere krav til praksis til funksjonshemmede søkere som ellers har de formelle kvalifikasjonene som kreves for stillingen. Funksjonshemmede vil ofte stille med mindre jobbpraksis enn andre søkere, fordi de, som en følge av manglende tilrettelegging, må bruke mer tid og ressurser på sine studier.
En statlig målsetting om "full deltaking og likestilling for funksjonshemmede" har eksistert i mange år. Denne målsettingen har blitt repetert utallige ganger i offentlige publikasjoner og politiske festtaler uten å ha fått konsekvenser for den praktiske gjennomføringen av politikken.
Tiden er inne for handling. Statlig sektor bør gå foran med et godt eksempel ved å ansette kvalifiserte funksjonshemmede arbeidssøkere. Man kunne for eksempel motivere arbeidsgivere i staten til å oppfordre funksjonshemmede til å søke stillinger hos seg.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]