Av Knut Prytz.
Tidligere Stortings-politiker Bent Røiseland sa dette i et bevinget øyeblikk. Men uttalelsen kunne like gjerne vært satt som titel på SSHFs seminar 10.11. mars på Norges Blindeforbunds senter i Hurdal. For selv om den offisielle titelen var "fra rettferdighet og integrering til rettigheter og inkludering", kom "enten-eller/både-og"-problematikken til å stå sentralt.
Det er ingen tilfeldighet at SSHF har satt spørsmål om funksjonshemmedes rettigheter på dagsordenen. På seminaret i fjor hadde vi samme spørsmål oppe, da med utgangspunkt i Malin Brattstrøms sammenlikning av hvilke strategier i rettighetskampen som er valgt i Danmark, Norge, Sverige og U.S.A. Kort tid etter dette seminaret ble det offentlige "strategiutvalget for rettigheter, likestilling og dseltaking for funksjonshemmede" satt ned, og utvalget er bedt om å komme med sin utredning høsten 2000. Det er et godt stykke igjen før en med hånd på hjerte kan si at funksjonshemmede har oppnådd fulle statsborgerlige rettigheter, og bedre blir det ikke når vi vet at stadig flere typer varer og tjenester er utformet slik at stadig større grupper ikke kan gjøre bruk av dem, iallfall ikke uten hjelp fra andre eller ved at de blir spesielt tilrettelagt. I andre land er det kommet lovgivning som skal sikre funksjonshemmede mot diskriminering, ikke minst i arbeidslivet, og i fjor kom en diger utredning i sverige, "bemøtandeutredningen", der det blant mye annet tas til orde for at ikke-diskriminering av funksjonshemmede grunnlovfestes.
Det var i sin tid organisasjoner av funksjonshemmede som presset på for å få satt ned et offentlig utvalg til å utrede funksjonshemmedes rettigheter i vid forstand. Så skulle en jo tro at interesseorganisasjonene nærmest ville drukne utvalget med eksempler på at grupper av funksjonshemmede diskrimineres. Men ikke: Da utvalget i fjor høst ba 105 organisasjoner komme med slike innspill, kom det svar fra bare 24 organisasjoner, og noen av dem var så spinkle at en måtte be om tilleggsopplysninger! Det er et mysterium hvorfor oppslutningen var så liten, og enda mer gåtefullt blir det når en i enkelte av svarene kunne lese at organisasjonene "ikke hadde tid"! Dersom interesseorganisasjonene av funksjonshemmede ikke har tid til å føre rettighetskamp, hva er de da til for?
Mot dette bakteppet ble årets SSHF-seminar holdt. Vel 20 deltakere og to eksterne innledere benket seg i møtesalen om kvelden 10. mars for en presentasjon av seminartemaet og av seg selv. Presentasjonen viste at flere deltakere er sinte og frustrerte over tingenes tilstand på rettighetsområdet. En deltaker ga uttrykk for at det er frustrerende å skulle gi publikum råd om å bruke rettigheter som de likevel ikke får apparatet ikke kan nok om deres situasjon eller fordi tilstrekkelige ressurser ikke blir stilt til rådighet. En annen hadde opplevd hvor vanskelig det er å få funksjonshemmedes krav satt på dagsorden i media. Flere ville gjerne se et mer offensivt og "aksjonistisk" SSHF.
Først ut av innlederne var sosiolog Regi Enerstvedt, professor ved Universitetet i Oslo. Han er ikke gjerne ute og holder foredrag, men skriver mest og forholder seg stort sett til studentene sine. En av dem er for øvrig SSHF.eren Bård Anton Lingaard, og Regi hadde latt seg overtale til å innlede på seminaret vårt. Og han hadde mye å gi oss. I sitt yrkesaktive liv har han ikke bare operert ved universitetet. I flere år har han vært knyttet til Skådalen spesialpedagogiske kompetansesenter for døve og døvblinde med døvblindfødte som hovedarbeidsområde.
Hans tema var "om ideodogi og strategi". Som yngre hadde han - og flere av oss andre også - håpet på en utvikling mot et bedre samfunn. Denne framtidsoptimismen hadde vært særlig merkbar utover på 50- og 60-tallet. Men det er ikke gått slik. I stedet for et mer rettferdig samfunn har vi fått en turbokapitalistisk utvikling, der markedskreftene tar over stadig mer av styringen. I forlengelsen av dette er det gjennomført reformer som skaper det han kalte en kollektivistisk tenkemåte: "Hva er best for døvblinde, døve, blinde" osv. Med utgangspunkt i erfaringer fra reformen for mennesker med psykisk utviklingshemmming, hevdet han at en slik tenkemåte bærer galt av sted. Ved gjennomføringen av denne reformen var det opplest og vedtatt at psykisk utviklingshemmede som hadde bodd i institusjon, skulle bo i egne leiligheter. Men det blir feil å skjære alle i denne gruppa over en kam, mente han. Noen vil bo selvstendig, men andre ønsker andre boformer, og noen vil kanskje fortsette å bo i institusjon. Spørsmålet "hva er best for den eller den gruppa" fører til en slags enten-eller-tenkning, der individuelle ønsker og behov blir borte. Heller enn å utforme politikken ut fra kollektivistisk tenkning, bør en legge en både-og-tilnærming, en individualistisk tilnærming, til grunn, sa han. Både-og-forståelsen innebærer at individuelt ulike ønsker og behov blir ivaretatt. Det betyr i sin tur at de ressursene som settes inn, godt kan være ulike fra den ene til den andre. I døvemiljøet har det gjennom lang tid vært strid om hvor vidt undervisning og for den saks skyld all kommunikasjon, skal skje gjennom tegn eller tale. Til for få år siden var tegnspråk forbudt ved mange døveinnretninger, nå er det godkjent som skriftspråk. Det kan virke greitt nok, men hva med dem som er avhengige av både tegn og tale, hva med å legge en både-og-tilnærming til grunn? Fra dette utgangspunktet gjorde innlederen greie for det han kaller ulikhetsprinsippet. Dette prinsippet forutsetter så langt fra ulikhet hva angår resultater. Også dette prinsippet har viktige elementer av likhet i seg, det er bare det at det blir tatt hensyn til individuelle ulikheter hos den enkelte, og disse ulikhetene skal kunne føre til resultatlikhet.
Hver enkelt av oss bruker også ulike modeller når vi skal takle vår situasjon. Innlederen beskrev den ene som den patologiske, eller diagnosemodellen, om en vil. Her tar en utgangspunkt i det som gjør funksjonshemmingen "spesiell". Den andre, den kulturelle eller sosiale, bygger på en alminneliggjøring av en funksjonshemming, for ikke å si at en ser funksjonshemmingen som en mulighet eller kanskje til og med en ressurs. Ulikhetsprinsippet er ment å omfatte begge disse modellene. Hva innlederen mente, ble ettertrykkelig underbygd av et sitat fra oppgaven Bård Anton har levert (Jeg håper Bård Anton vil presentere den i SSHF-nytt!). Regi Enerstvedt understreket at det ennå gjenstår en god del før en kan si at ulikhetsprinsippet er godt nok utviklet teoretisk til at det kan nyttes som praktisk verktøy.
Av det som har vært nevnt over, kommer det neppe som noen overraskelse at Regi Enerstvedt er skeptisk til samfunns-scenariet vi kan se for oss. Fra storbyer i USA hører vi at kriminaliteten er gått ned, men det sitter to millioner mennesker i amerikanske fengsel. Skal vi kunne påvirke utviklingen i riktig retning, er det ikke umulig, men det må skje gjennom kamp, kamp i ulike former.
Neste ut var Ann Jønsson, som er knyttet til sektretariatet i Handikapførbundens Samarbetsorgan, HSO. HSO er den svenske motsvarigheten til Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, i Norge. Ann er synshemmet journalist og var i en periode knyttet til Synskadades Riksførbund, SRF, som politisk sektretær. Men grunnen til at hun var innbudt til seminaret, var at hun har vært knyttet til den store svenske "bemøtandeutredningen". Temaet hun var tildelt, var "Status i Sverige, Bemøtandeutredningen - Hvilke strategier og krav har funksjonshemmedes organisasjoner?"
Vi som har hørt eller lest Ann før, visste at vi ville få en komprimert, men veldisponert innledning, og det fikk vi.
Før vi går inn på innledningen hennes, er det likevel på sin plass å si noe om det svenske landskapet når det gjelder funksjonshemmedes organisasjoner. Det har flere og store likheter med det norske. Også i Sverige er framfveksten av diagnoseorganisasjoner påtakelig. Selvsagt er det ikke noe galt i at innehavere av en diagnose stifter organisasjoner, men for det interessepolitiske arbeidet i funksjonshemmet-bevegelsen totalt være problematisk. Etter sin art får "diagnoseorganisasjoene" ofte et snevert medisinsk virkeområde, og det kan være vanskelig å begeistre slike organisasjoner til aktiv deltaking i interessepolitikk og rettighetskamp. Dette er fenomener vi kjenner mer enn godt nok også her i landet. I Sverige får 44 organisasjoner statstilskudd. Det er mindre enn halvparten av antall organisasjoner med rett til statstilskott hos oss. Når det svenske tallet er så "lite", skyldes det at der må slike organisasjoner ha minst 500 medlemmer, mens tilsvarende tall her er 50. Det betyr for eksempel at dersom det hadde eksistert et SSHF i Sverige, ville en slik organisasjon ikke ha vært i nærheten av rett til statstilskott. Av de 44 tilskottsberettigede organisasjonene i Sverige er 33 knyttet til HSO. Flere av de "tunge" organisasjonene, f.eks. organisasjonene av døve, syns- og bevegelseshemmede, står utenfor. Når de 44 organisasjonene likevel har stått sammen rundt Bemøtandeutredningen", skyldes det antakelig måten arbeidet med utredningen ble organisert på.
Egentlig har vi ikke noe godt norsk ord for det svenske "bemøtande". Bemøtande må derfor nærmest oversettes med "måten å bli møtt på". Den svenske regjeringen ønsket å få utredet hvordan funksjonshemmede blir møtt i samfunnet, både kollektivt og individuelt. Høsten 1997 var mandatet for utredningen klart, og den som fikk spørsmål om å forestå utredningsarbeidet, var Bengt Lindqvist. Og Bengt Lindqvist er ikke hvem som helst. Han har vært leder i Synskadades Riksførbund og det som i dag heter Handikapførbundens Samarbetsorgan, Riksdagsrepresentant og assisterende sosialminister, og nå er han spesialrapportør for FN for overvåking av at FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming, blir fulgt. Han tvilte på om han ville påta seg oppdraget, men etter å ha rådført seg med interesseorganisasjonene av funksjonshemmede, tok han jobben. Egentlig hadde han et år på seg, men det sier seg selv at et så digert oppdrag ikke kan gjøres på så kort tid. Det tok likevel ikke mer enn halvannet år å få utredningen ferdig. Bengt Lindqvist fikk høve til å knytte til seg noen medarbeidere i et lite sekretariat, og en av dem var Ann Jønsson. Under veis ble de 44 organisasjonene av funksjonshemmede holdt underrettet om framdriften i arbeidet.
Bemøtandeutredningen består av fem delrapporter. Den skiller seg fra de fleste andre av sorten på den måten at den gir nærbilder av mange enkeltmennesker og deres situasjon. Det å knytte en journalist til utredningsarbeidet har nok vært et riktig og betydningsfullt grep. Mens arbeidet med utredningen pågikk, fant en anne begivenhet sted. Fjorten dager før Riksdags- og kommunevalget i 1998, brakte Sveriges største avis et oppslag som virkelig satte funksjonshemmet-politikken på dagsordenen, og vi vet jo at har først et stort medium tatt opp en sak, følger andre etter. Partiene var følgelig nødt til å forholdse seg til medieoppstyret, og dermed fikk fuønksjonshemmede som gruppe plass i Regjeringens tiltredelseserklæring etter valget.
Men omtale i en tiltredelseserklæring løser som kjent ikke alle problemer. I flere offentlige dokumenter er det nyttet verdipositive ord om funksjonshemmede, men når det kommer til handling, er virkeligheten en annen. I utredningen slås det fast at synet på funksjonshemming ofte preges av snever omsorgstenkning. For å kunne få transporttjeneste, må funksjonshemmede for eksempel kunne vise til et eller annet omsorgs- eller pleiebehov. Det å kunne ferdes som andre, er i seg selv ikke nok. Dette er bare et av mange eksempler på hvordan funksjonshemmede diskrimineres på grunn av at en legger snever omsorgstenkning til grunn. På flere områder påviser utredningen at utviklingen på 1990-tallet i praksis har betydd innføring av noe som kan kalles offentlig veldedighet. De relativt få som har store behov for tilrettelegging, har nok fått større frihet, for eksempel ved lovfesting av rett til personlig assistanse. Men for flertallet funksjonshemmede har det siste tiåret stort sett budt på nedskjæringer. Og selv i tilfeller der det foreligger domsavgjørelser på at funksjonshemmede har de og de rettighetene, trosser kommuner og fylkeskommuner domsavgjørelsene, og funksjonshemmede får ikke de tjenestene og ytelsene de har rettslig krav på.
I den svenske funksjonshemmet-bevegelsen blir det hevdet at ethvert politikkområde inneholder et funksjonshemmet-aspekt. Bemøtandeutredningen har lagt seg på samme linjen. I politikk-delen av utredningen blir de ulike funnene sammenfattet, og utredningen konkluderer med ni forslag til tiltak. Av den grunn er denne delen av utredningen blitt kalt "Lindqvists nia" (ja, det er faktisk det offisielle navnet). Den strategien utredningen foreslår, legger til grunn at kampen mot diskriminering og for bedre tilgjengelighet må føres hånd i hånd, det må treffes tiltak for å skjerme dem som på grunn av funksjonshemming har særlig store kostnader, og funksjonshemmede må sikres retten til å bestemme over eget liv. I utredningen blir det også foreslått grunnlovfestet forbud mot diskriminering av funksjonshemmede og andre grupper som ofte utsettes for diskriminering.
Ann Jønsson mente å vite at den svenske regjeringen om kort tid ville legge fram en handlingsplan for funksjonshemmede. I planen ville flere av forslagene i "nian" bli fulgt opp: Alle lokaler skal være tilgjengelige innen 2010, kollektivtrafikken skal gjøres tilgjengelig, og diskrimineringsforbudet skal grunnlovfestes. Hvert tredje år skal Regjeringen rapportere til Riksdagen hvoradan handlingsplanen blir fulgt opp.
Og riktig nok: 16. mars kom handlingsplanen. Men det er en annen historie, som jeg eventuelt får komme tilbake til når jeg har lest den.
Det lå også i Ann Jønssons tema at hun skulle si litt om hvilken strategi de svenske organisasjonene følger i det interessepolitiske arbeidet. Det gjorde hun også, men tida ble for knapp til at vi kunne få et totalt inntrykk av den. Innledningen hennes var stappfull av informasjon, vel disponert og ypperlig framført. Den ga oss mye, men en pointert omtale av organisasjonenes strategi ville uten tvil gitt bedre trøkk i den diskusjonen som fulgte etter de to innledningene. Dertil kom at hun måtte reise fra oss etter lunsj, noe både hun og vi var leie for. Men sånn er det når avtaleboka er full og flysambandet mellom Gardermoen og Arlanda ikke er bedre enn det er på en lørdag ettermiddag. Som det nå ble, startet debatten litt famlende, og det lot til å være vanskelig å samle alle trådene. noe godt svar på hvilken strategi SSHF skal følge i rettighets- og likestillingskampen fikk vi ikke. Men rett skal være rett: Det var ingen dårlig debatt, og den viste med all tydelighet at rettighetsspørsmålet ikke bare står på dagsordenen, men sikkert vil stå der ennå i overskuelig framtid. Den er iallfall ikke slutt når det offentlig oppnevnte "strategiutvalget" legger fram sin tilråding til høsten. Det vi opplever nå om dagen, er tvert imot at det settes i verk tiltak som er egnet til å stenge funksjonshemmede ute. Dette kom fram i debatten, og alt i alt må vi kunne trekke den konklusjonen at det just ikke rådde framtidsoptimisme i forsamlingen. Men vi kan ikke gi opp for det, og igjen var det enkelte av debattantene som etterlyste en litt f rekkere stil. Andre sverger til mer tradisjonelle arbeidsmetoder. Kanskje det også her bør være plass til både-og?
Regi Enerstvedt var med oss nesten ut debatten, og oppriktig talt tror jeg han ikke angret på at han tok turen. Iallfall sammenfattet han sine inntrykk ved å si at han hadde kjent seg blant venner, og det lot til at han syntes det hadde vært en interessant dag.
Jeg vil avslutte med en replikk Ann Jønsson leverte på et av sine mange møter om bemøtandeutredningen, som hun også hadde med til oss. En journalistkollega spurte hvordan hun på et minutt ville karakterisere utredningen. Da svarte hun: "Hvordan en møter funksjonshemmede, er i bunn og grunn et politisk spørsmål." La oss ta med oss den replikken ut i interessepolitikken og ut i hverdagen!
Oslo, i april 2000
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]