10.-11. februar 2000 gikk konferansen "høyere utdanning for alle" av stabelen på Hamar. Konferansen var arrangert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og DELTA-senteret i fellesskap.
Jeg er blitt bedt om å skrive en omtale av konferansen, eller iallfall noen refleksjoner. Det blir nok helst det siste. Referater fra slike konferanser har en tendens til å bli kjedelige, og ikke alt er like spennende og nytt for alle. Dertil foreligger en del av konferansemateriellet allerede, og for dem som har "nettkjenning", kan det lastes ned fra DELTA-senterets hjemmesider. I sin tid vil det også komme en konferanserapport.
Jeg var der i stillings medfør og ikke som SSHF.er. Men når emnet er "høyere utdanning for alle", er det ikke så vanskelig å se konferanseforløpet gjennom SSHF-briller. La så være at disse kjappe inntrykkene langt på vei har preg av dårlig sorterte refleksjoner.
Forventningene til konferansen må ha vært ganske store. Spesielt gledelig var det at så mange fra universitets- og høgskolemiljøene hadde møtt fram. Men også flere av funksjonshemmedes organisasjoner stilte opp. En annen viktig begivenhet i begivenheten var at universitets- og høgskoleavdelingen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet var tallrikt representert. Det har vi ikke vært vant ti l, og for dem som husker en liknende, men mindre konferanse i 1995, var dette nummeret før en sensasjon. Jeg telte ikke hvor mange som sto på deltakerlista, men det ble sagt med krav på pålitelighet at vi var om lag 160. Ved utløpet av påmeldingsfristen var konferansehot ellet fullbooket, så etternølerne var i stor utstrekning vist til andre hotell i byen.
Det tekniske forløpet er det ikke stort å si på, men litt er det. Som vanlig sprakk tidsbudsjettet, og det gikk ut over lengden på pausene. Arrangørene hadde håpet at konferansedeltakerne skulle få tid til "nettverksbygging", det vil si å knytte nye kontakter. Det ble det for det første ikke mye tid til, og når først alle var samlet utenom øktene, som for eksempel ved middagen, var det et surr av stemmer som ikke skkapte miljø for nettverksbygging. Det kunne det først bli snakk om når en kom så langt som til baren. Enkelte av innlederne viste prov på mikrofonskrekk, så selv om det tekniske anlegget var helt i orden, kunne det være vanskelig å høre dem. Legg så til at noen av dem var ivrige lysarkbrukere, og dere har situasjonen for synshemmede deltakere. Jeg kunne ha ønsket meg at iallfall en del av lysarkene kunne vært laget i punktskrift, men det er det som kjent bare de mest profesjonelle konferansearrangørene som greier, og der er ikke DELTA-senteret - ikke ennå. Likevel er det neppe tvil om at senteret hadde lagt mye omtanke i forberedelsene til konferansen, og med en så stor flokk skal det noe til at alt klaffer hundre prosent.
Kirke-, utdannings- og forskningsminister Jon Lilletun åpnet konferansen. Slike åpningstaler kan være så mangt. De fleste slike åpningstaler får ofte et svært generelt preg og har ofte preg av en slags hilsen til møtelyden. Så ikke denne. Statsråden foretok en gjennomgang av hvilken befatning departementet har hatt med problemfeltet funksjonshemmede og høyere utdanning, iallfall i hans statsrådstid. Jeg synes gjennomgangen var rimelig konkret, og han klarte å formidle et inntrykk av at departementets politiske ledelse er opptatt av problemfeltet. For noen SSHF.ere som har holdt på en stund, kunne vel gjennomgangen te seg litt historieløs, men jeg synes alt i alt vi skal gi Lilletun karakteren "godkjent".
Nordiska handikappolitiska rådet er en tverrsektoriell nordisk foreteelse med utdanning, arbeid, transport og bygd miljø som overvåkingsområder. Hvert år deler rådet ut tilgjengelighetspriser på et av disse områdene, og denne gangen ble to utdanningsinstitusjoner tildelt pris, nemlig Stockholms Universitet og Universitetet i Oslo. Felles for prismottakerne var at de hadde gjennomført informasjonstiltak med sikte på bedre tilgang for funksjonshemmede studenter til lærestedene. Det var naturlig at denne konferansen var åsted for pristildelingen, idet det kom til å utgjøre "festforestillingsdelen" av konferansen.
Men så begynte alvoret. Etter et historisk tilbakeblikk ved Else Momrak Haugann, leder for seksjonen for funksjonshemmede studenter ved UIO var det studentenes tur. Under rubrikken "slik vil vi ha det" sto en døv, en hørselhemmet, en student med dysleksi, en synshemmet og en bevegelseshemmet fram med skildringer av studiesituasjonen. Vi fikk eksempler på problemer med å skaffe tolk, dårlig tilrettelegging for hørselhemmede, hvilke problemer en student med dysleksi kan støte på i form av dårlig tilgang til litteratur og dårlig tilrettelagte forelesninger og hvilke transportproblemer bevegelseshemmede møter.
Dette var jo utmerkede illustrasjoner funksjonshemmede studenter støter på, og flere deltakere sa etterpå at de syntes eksemplene var sterke. Men SSHFs deltaker i studentpanelet, Christine Aasgaard, var den som satte politikk på temaet. Den dårlige tilgangen på studie- og faglitteratur, den utilstrekkelige studiefinansieringen, vanskene med å få arbeid og dårlig fungerende transport ble gjort til et demokratiproblem. Jeg vet at Christine hadde vært spent på hvordan hun skulle klare en stor forsamling, men det kunne en ikke høre på framføringen. Både hva innhold og stil angår, var det lite å trekke!
Studentpanelet ble avløst av en bredere paneldebatt, bredere i den forstan at panelet var satt sammen av en forsker, en studentprest, en filosof, en rådgiver og en organisasjonsrepresentant. Ordskiftet kom blant annet til å dreie seg om hvilke virkemidler som bør tas i bruk for å sikre retten til høyere utdanning for funksjonshemmede. Er det lovgivning, holdningsskapende arbeid, god vilje eller informasjon? eller kanskje det er noe av hvert? Organisasjonsrepresentanten var leder av SSHF, Berit Vegheim. Blant andre paneldeltakere fant en forsker Johans Sandvin, leder av Statens råd for funksjonshemmede, og Malin Brattstrøm, medlem i strategiutvalget for likestilling og deltaking av funksjonshemmede. En må kunne si at særlig Berit og Malin bidro til å styre debatten i politisk lei, den ene med synsmåter leserne av SSHF-nytt kjenner godt, den andre med erfaringer hun har gjort i sitt arbeid med "strategidebatten". Interessant var også hvordan de fikk følge av Johans Sandvin.
Andre konferansedagen ble en ren informasjonsdag, der ulike prosjekter og ordninger ble presentert. DELTA-senteret ga en oversikt over informasjonstiltak senteret hadde truffet overfor universitehjtene hva angår tilgjengelighet. Norges Byggforskningsinstitutt hadde laget en kartlegging av tilgjengeligheten ved de fire universitetewne, og den var ikke snill mot noen av dem. Et innslag om hvordan tolketjenesten før døve studenter bør organiseres og finansieres, måtte gå ut fordi saken ikke er politisk avklart. Synd, for dette er ytterst viktige spørsmål for dem det gjelder. Men vi fikk en innføring i et prosjekt der Funksjonshemmedes Studieforbund deltar, og der en vil ta fram en opplæringspakke bygd på kombinasjon av selvstudier hjemme i arbeid i studieringer. Representanter for det såkalte NTNU-prosjektet, som har vært omtalt før i SSHF-nytt, presenterte situasjon og framdriftsplaner i prosjektet. Akkurat den presentasjonen kunne jeg ha unnvært, men de svidde da iallfall av en halv time. Det nye DELTA-nettet ble presentert, og presentasjonen ga et relativt løfterikt inntrykk.
SSHF var også med i presentasjonsrekka. Eldrid Kästel ga en oversiktlig og informativ oversikt over hva våre elektroniske postlister og vår hjemmeside kan nyttes til når det gjelder informasjonsinnhenting og -utveksling, saksforberedelse ved håndtering av organisasjonsdokumenter, utforming av høringsuttalelser m.v og debatt. Også Eldrid skilte seg fra oppgaven på en forbilledlig måte.
Som leserne av SSHF-nytt vet, ba Kulturdepartementet om en utredning om behovet for studie- og faglitteratur hos syns- og lesehemmede. Oppdraget ble gitt til Arbeidsforskningsinstituttet, som gjennomførte det i samarbeid med Høgskolen i Oslo. Rapporten foreligger nå, og etter det jeg kjenner til, vil den bli sluppet fra oppdragsgiver 1. mars, altså før dette leses. Rapporten ble presentert for første gang av forsker Knut Fossestøl ved Arbeidsforskningsinstituttet, som flere av leserne kjenner. Den fortjener egentlig en egen omtale, som jeg antar kommer i neste nummer. Derfor går jeg ikke inn på den nå. Men så mye kan sies at mange av oss vil kjenne seg rørende igjen ved å lese den! Vi gleder oss!
Hva kan vi så si om konferansen i sin helhet?
Sikkert en hel del. Som nevnt vil de inntrykkene jeg sitter med, ha preg av strørefleksjoner.
Konferansen var historisk i den forstan at den er den største som har vært arrangert der funksjonshemmedE og høyere utdanning har vært satt på dagsordenen. Oppslutningen tyder på at temaet er av interesse i mange universitets- og høgskolemiljø.
Men er det egentlig skjedd noe på dette området i de siste 25 åra? Det var et utsagn som kom fram på konferansen. En diskuterer jo det samme nå som da!
Jeg tror spørsmålet har to svar: Ja og nei. De grunnleggende problemene gjenstår: Dårlig tilgang til litteratur, en studiefinansiering som kan være egnet til å stenge funksjonshemmede ute fra høyere utdanning, og der det ikke ser ut til å være utsikt til snarlig bedring, dårlig tilgang til informasjon og til fysisk miljø, helt uakseptable transportordninger og store vansker med å klare overgangen fra utdanning til arbeid. Visst har vi fått en teknologi som kan åpne nye muligheter, men den kan sannelig også virke utestengende om den ikke utformes og utvikles slik at den er tilgjengelig.
Men tross alt: Det har da skjedd store endringer også. I tidligere tider var det bared svært få som i det hele kunne tenke på å ta høyere utdanning, og om de kastet seg ut i det, måtte de oppleve en hel serie improvisasjoner. Usikkerheten om en kunne få noen jobb etter utdanning, var langt større da enn nå, og tilgangen på teknisk og "levende" hjelp var heller krøbel i forhold til nå.
Derfor er konferanser som denne nyttige. Jeg tror flere fra utdanningsmiljøene reiste hjem litt klokere enn da de kom, og noen knyttet sikkert nye kontakter i vrimmelen. Enkelte hevdet - med noen rett - at poli9tikerinnslaget skulle ha vært mye sterkere. Det er tross alt pollitikerne som velger når det skal tas stillinger til prioriteringer. Jeg syns nok innvendingenf har noe for seg, men på den andre siden unngikk vi typiske politikerinnlegg som konferansen nå ble, og det er vel heller ikke galt.
SSHRF gjorde et solid inntrykk ved denne konferansen. Signaler som noen snappet opp på hjemturen, tyder iallfall på at den politiske ledelsen i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er klar over organisasjonen og interessert i å ta imot innspill. At fagavdelingen, universitets- og høgskoleavdelingen, stilte så tallrikt opp, skal vi også ta som et gledelig tegn.
Til slutt bare dette: Når jeg er blitt bedt om å lage en omtale av konferansen for SSHF-nytt, er det ikke for å gi et offisielt referat fra foreningen. Omtalen skal bare ses som en personlig ytring.
Oslo, i februar 2000
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]