I dette kapitelet vil jeg først prøve å trekke ut hovedresultatene fra mitt prosjekt.
Deretter skisseres forslag til videre forskning og til slutt drister jeg meg til å gi noen råd til funksjonshemmede som ønsker å søke om opptak etter spesiell vurdering til høgskoleutdanninger med høye poenggrenser.
Prosjektet forsøker å belyse den lange veien mellom sentrale føringer og opptak til høgskolesektoren, og det skjønnet opptaksorganet ved én statlig høgskole utøver ved opptak etter spesiell vurdering av funksjonshemmede søkere. Prosjektet fokuserer på om opptaksprosedyrer og en høgskoles praktisering av opptak etter spesiell vurdering representerer en reell implementering av offentlig politikk for funksjonshemmede.
Det redegjøres i oppgaven for søknadsprosedyrene funksjonshemmede søkere må benytte i opptaket etter spesiell vurdering sett i relasjon til søknadsprosedyrene i det ordinære opptaket og til intensjonene bak innføringen av ny nasjonal samordnet modell for opptak til høyere utdanning i 1995/96. Videre sees skjønnsutøvelsen ved opptak av funksjonshemmede ved én statlig høgskole i relasjon til intensjonene bak §5 i opptaksforskriften.
Muligheten Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gitt for opptak til studier i høgskolesektoren på grunnlag av spesiell vurdering, gjennom opptaksforskriften1, representerer ikke en rett til høyere utdanning for funksjonshemmede. En rettighet er entydig, mens mulighet for opptak etter spesiell vurdering er tvetydig.
Hvordan hele opptaksapparatet er organisert og fungerer i praksis er derfor av helt avgjørende betydning for funksjonshemmede søkere til høgskolesektoren.
Jeg fant i min studie at veien fra gode overordnede politiske målsettinger fram til vedtak om opptak var lang og at det underveis manglet mekanismer for kvalitetssikring. Konsekvensene er at høgskolene har en betydelig autonomi med hensyn til strategivalg for gjennomføringen av det spesielle opptaket. Dette skaper terskler for funksjonshemmede ved at de mangler tilgang til kunnskap om hvordan den spesielle vurderingen gjennomføres ved de enkelte høgskolene. Dermed har de ingen mulighet til å opptre som fullt kompetente søkere.
Hvordan høgskolene gjennomfører den spesielle vurderingen vil avhenge mye av saksbehandlernes kompetanse og erfaring. Den undersøkte høgskole kan derfor være et unikt praksiseksempel. Saksbehandlere med mer kompetanse på funksjonshemmetområdet kan trolig påvirke skjønnsutøvelsen i en mer positiv retning enn mine funn. Her ble søkernes realkompetanse ikke vurdert, vektingen av kriteriene for opptak var til dels partisk og offisiell tilretteleggingspolitikk ble ikke helt akseptert. Saksbehandlerne forsøkte uten tvil å gjøre en best mulig jobb ved den spesielle vurderingen av søkerne, men
både stor saksmengde, tidspress, variasjoner i sammensetningen av opptakskomiteen, liten motivasjon, mangelfull kunnskap om funksjonshemmede og offentlig politikk på området, poengmessig føring fra SO og manglende kvalitetssikring fra sentralt og lokalt hold er sannsynlige faktorer som bidro til saksbehandlernes bruk av mestringsstrategier.
Lipsky mener at utvikling av mestringsstrategier kjennetegner bakkebyråkratenes svar på arbeidsstress.
Saksbehandlernes skjønnsutøvelse dreies vekk fra et profesjonelt skjønn mot en subsummering av fakta; det som Hvinden kaller et administrativt skjønn.
At skjønnsutøvelsen ikke er forutsigbar og kan ha en spennvidde fra inkludering til eksludering av funksjonshemmede søkere betyr at politiske vedtak ikke er nok for å sikre at funksjonshemmede søkere likestilles med ordinære søkere ved opptak til høgskolesektoren.
Konkrete konsekvenser av at undersøkte høgskole reduserte sitt arbeidsstress ved bruk av mestringsstrategier som innskrenket skjønnsutøvelse var at mulighetene den lille søkergruppen av funksjonshemmede hadde for å få opptak til studier med relativt høye poenggrenser i realiteten var meget små.
Høgskolens praksis kontrasterte dermed § 5 i opptaksforskriften, som skaper forventninger om at funksjonshemmede søkere som har behov for særordninger blir godt ivaretatt ved opptak etter spesiell vurdering til høgskolesektoren.
Desentralisert myndighet til høgskolen medførte ikke profesjonell skjønnsutøvelse ved opptak av funksjonshemmede søkere, og dermed sto reelle muligheter for likestilling av funksjonshemmede ved opptak til høgskolen i fare. Kravet saksbehandlerne stilte om tilnærmet likhet med ordinære søkere tvang funksjonshemmede til assimilasjon og skjulte deres ulikhet og behov for særordninger ved opptak.
Resultatene fra mitt prosjekt peker klart i retning av et behov for videre forskning for å kartlegge hvordan skjønnsutøvelsen praktiseres ved de andre høgskolene, i den sentrale klagenemnda og ved universitet og vitenskapelige høgskoler, som foreløpig har andre opptaksforskrifter enn høgskolene.
Videre bør mine funn resultere i en utredning av kvalitetssikringstiltak som kan hindre at politiske målsettinger ikke filtreres bort på veien mot den praktiske gjennomføringen av opptaket etter spesiell vurdering.
Det er viktig at denne forskningen igangsettes raskt om resultatene skal kunne ha betydning for den nye felles opptaksforskriften for høyere utdanning som er under utarbeidelse.
Siden flere av funksjonshemmedes organisasjoner nå retter et fokus mot å bedre forholdene for funksjonshemmede innen høyere utdanning antar jeg at de vil ha stor interesse av oppfølgingsstudier for å få vite hvordan andre høgskoler utnytter eller unngår muligheten for positiv diskriminering av funksjonshemmede søkere ved opptak etter spesiell vurdering, og av at resultater kan påvirke utformingen av den nye opptaksforskriften.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har blant annet gitt følgende oppfordring til stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité:
"FFO ber komitéen foreslå at det utarbeides et sentralt regelverk for hvilke rettigheter studenter med spesielle behov har."2
Siden mange praktiske sider ved opptaket etter spesiell vurdering viste seg å være ineffektive burde SO ha mulighet til å gjennomføre tiltak som kan bedre flere forhold raskt. Eksempler:
- Saksmengden kan reduseres ved enten å rangere ut søkere som prioriterer høgskolene lavt eller at høgskolene saksbehandler for hverandre. På denne måten vil alle sakene som forelegges opptakskomiteen være reelle, og tiden som er til rådighet for skjønnsutøvelse ved hver enkelt sak økes.
- Videre kan oppsummering av erfaringene fra Fysioterapiutdanningen i Oslo gi saksbehandlerne gode ideer om mulige valg av kvalifikasjonskriterier. Her ble søkerens egnethet anslått ut fra en helhetsvurdering av ressurser. Viktige faktorer i denne sammenheng var motivasjon, mestring av egen synshemming, ferdigheter i bruk av kompenserende hjelpemidler, praktisk erfaring og tilfredsstillende resultater fra videregående skole; fordi man mente at dette sa mye om søkerens mulighet til å gjennomføre studiet og til å være yrkesutøver.
- Erfaringene fra Fysioterapiutdanningen kan også gi saksbehandlerne viktig informasjon om hvordan det har vært for utdanningen å undervise synshemmede studenter som ble tatt opp med betydelig mindre poengsum enn ordinære søkere, og hvordan det har gått med disse studentene, slik at mulige terskler ved andre høgskoleutdanninger kan reduseres.
- Bedret informasjon til søkere om premisser for opptak, resultater fra tidligere opptak og krav til egenerklæringen og dokumentasjonen fra sakkyndig vil gi funksjonshemmede større forutsigbarhet om eventuelt opptak og sannsynligvis kunne føre til kvalitativt bedre søknader.
- Bedre saksbehandleres kunnskap om mulige premissvalg og vekting for å gi funksjonshemmede som trenger det en positiv diskriminering ved opptak.
- Regionale (og etterhvert sentrale) seminar burde kunne brukes til å utvikle et felles faglig skjønn for vurderingen av funksjonshemmede søkere, og til å skolere saksbehandlere i juridiske normer for skjønnsutøvelse.
- Brukermedvirkning kan innføres ved spesiell vurdering av funksjonshemmede, for å sikre at kunnskap om funksjonshemmedes muligheter innen utdanning og yrkesliv tilføres saksbehandlere.
- Diskurs-grupper med berørte parter i opptaket kan gi muligheter for økt kunnskap i å kunne foreta moralske avveielser.
Eksempler på mulige langsiktige tiltak:
- Endring av organisatoriske løsninger i opptaksapparatet kan hindre den pulveriseringen av ansvar som desentraliseringen ser ut til å ha medført. For eksempel kan opprettelse av en sentral opptakskomité med kvalifiserte medlemmer og kompetente representanter fra funksjonhemmedes organisasjoner vurderes.
- Økonomiske midler burde tilføres høyere utdanningsinstitusjoner og øremerkes faglig og praktisk tilrettelegging for funksjonshemmede.
At Fysioterapiutdanningen fikk tilført ekstra lærerressurser var en klar forutsetning for utøvelse av positiv diskriminering ved opptak av synshemmede søkere.
Også Li påpeker i sin rapport at:
"Det er imidlertid ikke knyttet økonomiske ressurser til opptak av funksjonshemma studenter i høgre utdanning. Dette kan føre til en viss konkurranse mellom mange viktige oppgaver i universitets- og høgskolesektoren. I verste fall kan det føre til at nødvendige tiltak ikke blir gjennomført."3
- Rettighetsfesting er etterhvert blitt en vei gå som på en bedre måte sikrer funksjonshemmede tilgang til nødvendige tjenester, enn gode intensjoner som ikke nedfeller seg i en desentralisert ansvarsfordeling. Derfor burde kanskje en diskusjon om å gi funksjonshemmede rett til opptak til høyere utdanning når minstekravet er oppfylt bringes på banen.
Med bakgrunn i hovedfagsprosjektet og tidligere arbeidserfaring drister jeg meg til avslutningsvis å gi noen råd til funksjonshemmede som ønsker å søke om opptak etter spesiell vurdering til høgskolesektoren før ny felles opptaksforskrift innføres for høyere utdanning.
- Opptak etter spesiell vurdering har først å fremst en funksjon ved søknad om opptak til studier med relativt høye poenggrenser.
- Det er ikke nødvendig å søke om spesiell vurdering for å få tilrettelagt studie- og eksamensforhold.
- Utformingen av dokumentasjonen fra sakkyndig er avgjørende for å få opptak etter spesiell vurdering. Dokumentasjonen må gi grunnlag for å anta at dine evner er bedre enn dine karakterer fra videregående skole på grunn av funksjonshemmingen. Dokumentasjonen bør være av nyere dato.
- I egenerklæringen bør dine opplysninger være i overensstemmelse med dokumentasjonen fra sakkyndige. Synliggjør din realkompetanse for å kunne gjennomføre studiet, og henvis til forskriften som krever at slik kompetanse skal vurderes. Vis hvordan du mestrer funksjonshemmingen i en skole- / studiesituasjon. Presenter din motivasjon for studiet. Maskinskriv egenerklæringen.
- Husk at søknadsfristen for spesielt opptak er 1. mars.
Kort sagt: "Jobb aktivt mot å bli en så kompetent studiesøker som mulig."
1 Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rundskriv F-113-96.
2 FFO. Ukeseddel, nr. 37, 26.10.98.
3 Li, Grethe. Høgre utdanning - et hinderløp? Tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter med fysiske funksjonshemninger. Oslo: HiO-notat nr. 19, 1998.
[Neste] [Forrige] [Innhold] [SSHFs startside]