[Neste] [Forrige] [Innhold]

Kap. 2 Funksjonshemmede og politikk på området

I dette kapitelet ser jeg på funksjonshemming, funksjonshemmede i høyere utdanning og terskler funksjonshemmede som søker opptak til høyere utdanning kan oppleve generelt, under søknadsprosessen og i overgangen til høyere utdanning.

Ved behov for anskueliggjøring vil jeg fortrinnsvis trekke fram synshemmede personer.

2.1 Funksjonshemming

Opptaksforskriften til statlige høgskoler krever at funksjonshemming, som begrunnelse for opptak utenom poengreglene, må dokumenteres av sakkyndig.1 Men verken opptaksforskriften eller merknadene til denne definerer begrepet `funksjonshemming'.

Siden denne oppgaven belyser `møtet' mellom funksjonshemmede og et offentlig system, har jeg valgt å benytte regjeringens definisjon av `funksjonshemming'. Her sees funksjonshemming i forhold til det samfunnet man er en del av, og ikke bare som en persons funksjonstap. Denne samfunnsmessige definisjonen har ordlyden:

`Funksjonshemming er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering og vedlikehold av en selvstendig og sosial tilværelse.'2

`I tillegg er funksjonshemming av varig karakter.'3

2.2 Funksjonshemmede - populasjon og posisjon

I Norge finnes det ingen fullgod statistikk over antall funksjonshemmede. Helseundersøkelsen fra 1985 antar imidlertid at 16,2% av befolkningen i yrkesaktiv alder (16 - 66 år) er funksjonshemmet.4

Registreringen av funksjonshemmede er vanskelig av mange årsaker. En av de mest grunnleggende er at man ikke har klare og felles oppfatninger av kriteriene for registrering. En annen grunn er at mange mennesker, som tilhører denne kategorien, ikke selv definerer seg som funksjonshemmet.

NOU nr. 17, 1993 slo fast at funksjonshemmede har lavere utdanning enn befolkningen for øvrig, også i forhold til sammenlignbare grupper. Det vises her blant annet til at av funksjonshemmede, i aldersgruppen 16-66 år, hadde 10% utdanning på universitets- og høgskolenivå, mens det tilsvarende tallet for resten av befolkningen var 17%.5 Når det gjelder antall funksjonshemmede studenter har ingen av de nordiske landene en dekkende registrering. De tallene man kan få fram synliggjør bare studenter som på grunn av funksjonshemming har fått spesiell støtte.6

Etter beregninger Universitetet i Oslo gjorde for noen år siden antar man at ca. 2% av studentmassen er funksjonshemmet.7

Vi har altså å gjøre med en lavfrekvent gruppe i det høyere utdanningssystemet. En gruppe som har et allment akseptert behov for særordninger, fordi funksjonshemmede generelt anses som en utsatt gruppe i samfunnet. Særstillingen funksjonshemmede er i vil jeg her gi noen korte eksempler på.

Løchen beskriver blant annet hvordan holdninger, stigmatisering, produktivitets- og effektivitetsidealer kan gi funksjonshemmede en defensiv posisjon som igjen kan redusere egenverdet og føre til resignasjon.8 Han sier at funksjonshemmede representerer en kategori langt nede på samfunnets rangstige. Kategorien har undertrykkende virkning, fordi den er dannet på grunnlag av liten eller ingen produktivitet.9

Fossestøl mener at synshemmede kan utvikle en defensiv psykisk erfaringsstruktur fordi informasjonsunderskuddet synshemmingen medfører kan gi grobunn for usikkerhetsfølelse, ulike avhengighetsmønstre og redsel for nederlag. En slik erfaringsstruktur vil kunne hindre erfaringslæring og gjøre det vanskelig for synshemmede å nå sine må.10

Scott sier at i et maktforhold kan avhengighet føre til underordning og føyelighet. Funksjonshemmede befinner seg ofte i avhengighetsforhold både til offentlige og private hjelpere. Scott poengterer blant annet hvordan svaksynte i hjelpeapparatet sosialiseres til å fungere som blinde, og at de som klienter må akseptere terapeutenes problemforståelse.11

En konsekvens av at integreringstankegangen har fått rotfeste mener Bredahl blir at synshemmede som regel er alene om å ha en slik funksjonshemming i sitt nærmiljø, siden synshemming er så lavfrekvent. Dette gir synshemmede få muligheter til å finne gode rollemodeller eller forbilder, noe som påvirker deres forestillinger om hva som kan la seg gjøre.12

Kallehauge sier det på denne måten:

`Den største faren ligger i at mennesker med funksjonshemming selv ikke har tilstrekkelig høye ambisjoner. At tanken på høyere utdanning ligger så langt borte. Man har tatt til seg omgivelsenes negative forventninger og glemt at man sikkert kan bli en meget kapabel student. Det handler kanskje i første rekke om holdninger hos foreldre og om skolens innstilling.'13

2.3 Terskler funksjonshemmede møter i offentlig forvaltning

Jacobsen, Jensen og Aarseth har gjennom terskelteorien beskrevet hvordan fordelingen av offentlige goder av forvaltningssystemet vris bort fra klientenes behov, og at effekten av dette rammer svakstilte grupper.14

De har identifisert tre terskler i forvaltningssystemene som gjør at offentlige goder skjevfordeles. Den første er registreringsterskelen, som forutsetter klientinitiativ. Det betyr at de som ikke ber om noe heller ingen ting får. En viktig årsak til at behov ikke registreres er manglende innsikt om at offentlige tiltak kan være til støtte. Mindreverdfølelser og ønsker om å kunne greie seg selv, kan virke forsterkende på mangelfull innsikt. Praktiske forhold og manglende overskudd bidrar videre til å vanskeliggjøre registreringen av behov for støtte. Det å ha kunnskap om støttetiltak, tid, krefter og selvsikkerhet er faktorer som gjør det lett å etterspørre offentlige goder fra forvaltningssystemer.

Registreringsterskelen kan avhjelpes ved oppsøkende virksomhet hevder Jacobsen et al.

Den andre terskelen kalles kompetanseterskelen, og representerer ytterligere krav til klientene på veien mot å oppnå behovstilfredsstillelse.15 Det er en fordel å ha fysiske og sosiale ferdigheter slik at man kan formulere sitt problem på en forståelig måte for offentlige tjenestemenn. Videre lønner det seg å ha realistiske forventninger, kjennskap til reglene og innsikt i hva som tillegges vekt i regelanvendelsen. Utfallet av en sak avhenger med andre ord av om man kjenner systemet og vet når man skal argumentere for behov, skikkethet eller rettigheter. For funksjonshemmede, som må forholde seg til flere forvaltningssystemer med varierende måter å begrunne avgjørelser på, kan det være vanskelig å ha god nok kompetanse for å kunne møte de enkelte systemene på en hensiktsmessig måte.

Gjennom å være veiledere kan imidlertid offentlige tjenestemenn hjelpe kompetansesvake klienter. Forenkling av regelverk og saksbehandling kan også hindre skjevfordeling av offentlige goder.

Den tredje terskelen kalles effektivitetsterskelen. Utfallet av en sak avhenger til sist av tjenestemenns forestillinger om og følelser av hvordan ressursene best bør disponeres.16 Her avgjøres blant annet om klienten passer inn i opplegget eller om saken vil skape presidens for andre. Effektivitetshensyn i forvaltningen bidrar ofte til at fordeling av goder skjer mer ut fra klientenes skikkethet enn ut fra deres behov.

Funksjonshemmede som søker om opptak etter spesiell vurdering til høgskolesektoren møter et offentlig forvaltningssystem som fordeler studieplasser. At dette møtet innehar elementer av både registrerings- og kompetanseterskelen vil jeg i det følgende vise gjennom å påpeke konkrete problemer. Først belyses terskler i møtet med SOs informasjonstjenester. Deretter terskler i opptaksprosedyrene og i overgangen til høyere utdanning.

Effektivitetsterskelen kommer tydeligst fram i saksbehandlingen i det spesielle opptaket, noe som jeg kommer tilbake til i senere kapitler.

Funksjonshemmede og SOs informasjonstjenester

Søkere som vanskelig kan tilegne seg vanlig trykt tekst og funksjonshemmede som ønsker å søke om opptak etter spesiell vurdering kan oppleve problemer i møtet med Samordnet Opptaks (SOs) informasjonstjenester:

- fordi søkerhåndbøkene ikke er utgitt i verken storskrift, punktskrift eller i elektronisk tekstbasert form. Heller ikke lydutgaver eller tegnspråkutgaver eksisterer.

- fordi søkerhåndbøkene ikke siden 1996 har offentliggjort statistikk fra opptaket utenom poengreglene.

- fordi SOs internettsider er grafisk baserte, noe som kan gjøre det vanskelig for en del synshemmede søkere, som er avhengige av punktleselist eller syntetisk tale, å få tilgang til informasjonen her.

- fordi statistikken som finnes om tidligere opptak på internettsidene ikke gjengir noen resultater fra opptak utenom poengreglene.

- fordi Søkofonen; som er SOs teletjeneste, kun er åpen fra mai til september. Dermed åpner den lydbaserte informasjonskanalen om opptaket til høyere utdanning først lenge etter at søknadsfristen for opptak etter spesiell vurdering er gått ut, og til og med etter søknadsfristen for det ordinære opptaket.

- fordi mange søkere med både synshemming og dysleksi har liten eller ingen mulighet til å nyttiggjøre seg SOs informasjon på Tekst-TV (NRK 1), som er tilgjengelig i perioden februar til september.

- fordi søknadsskjemaet ikke finnes i tilgjengelig form for synshemmede søkere, men er trykt både på bokmål, nynorsk og samisk.

- fordi søknadsskjemaet har skyggelegging (for å ramme inn rutene som skal utfylles) og tekst i svak rosa farge mot hvit bakgrunn, noe som gir dårlig kontrast og lesbarhet.17

- fordi skriftstørrelsen på søknadsskjemaet til dels er svært liten. Også dette gjør lesbarheten dårlig for både dyslektikere og synshemmede.

- fordi det stilles krav til sirlig utfylling av skjemaet, fordi det skal leses maskinelt. Dette kravet vil sannsynligvis, sammen med de foregående opplysninger om skjemaet, føre til at synshemmede søkere, som med hjelpemidler vanligvis er i stand til å lese og skrive selv, ikke kan fylle ut sin egen søknad om opptak til høyere utdanning. Det samme vil gjelde flere bevegelseshemmede søkere.

- fordi det fortsatt ikke eksisterer noen mulighet for elektronisk utfylling av søknadsskjemaet; noe som ville gjort alle datakyndige funksjonshemmede søkere selvhjulpne. Slik er det enda til tross for at styringsgruppen for Samordnet Opptak mente at elektronisk egenregistrering fra hjemmeterminal var et mål på sikt.18

Funksjonshemmede og søknadsprosedyrene

Når funksjonshemmede søkere har forsert registreringstersklene, som ligger i informasjonen fra SO og i selve søknadsskjemaet, møter de nye utfordringer.

Søknadsfristen er 1 ½ måned før søknadsfristen for ordinære søkere. Det er liten eller ingen fokusering i massemedia på denne søknadsfristen, og dermed får funksjonshemmede færre påminnelser om å sende inn søknad til høyre utdanning i rett tid enn ordinære søkere.

Det er få retningslinjer om hva egenerklæringen skal og bør inneholde, noe som kan skape usikkerhet hos søkerne.

For funksjonshemmede søkere er det viktig at sakkyndige skriver en dokumentasjon som inneholder nødvendig informasjon for opptakssystemet. Retningslinjene som gis om denne dokumentasjonen er heller ikke uttømmende, og er derfor en annen kilde til usikkerhet.

At funksjonshemmede som søker om opptak etter spesiell vurdering må sende alle sine papirer til mange saksbehandlende instanser er både tidkrevende og kostbart. Antall steder å sende papirer til kan maksimalt bli 16 for en funksjonshemmet søker (15 studiesteder + Samordnet Opptak). Til sammenligning har ordinære søkere kun 1 saksbehandlende høgskole.

I Søkerhåndboka fra SO gis det informasjon om at det kan søkes om spesiell vurdering når særlig tungtveiende grunner; som blant annet funksjonshemming, gir grunn til å anta at eksamensresultatene ikke gir et riktig bilde av søkerens kvalifikasjoner. Dette er i tråd med opptaksforskriften fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

SOs videre informasjon i Søkerhåndboka om at poengdifferansen bør være minst mulig finnes ikke i opptaksforskriften. Søkerhåndboka gjengir heller ikke det KUF i opptaksforskriften sier om at opptaksorganet ved vurdering og rengering skal legge vekt på søkerens reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet.

Den sparsomme informasjonen SO gir om opptaket etter spesiell vurdering kan i terminologien til Jacobsen et al. representere en høy kompetanseterskel for funksjonshemmede søkere.

Funksjonshemmede og overgangen til høyere utdanning

I videregående skole er det gjort forholdsvis mye for at funksjonshemmede elever skal kunne likestilles med andre elever. En funksjonshemming kan imidlertid aldri fullt og helt kompenseres for og derfor møter mange funksjonshemmede elever store utfordringer i dagliglivet på grunn av sin funksjonshemming. De stilles overfor ulike mestringskrav, som blant annet det å være anderledes enn alle andre i nærmiljøet, å være avhengig av hjelp fra flere offentlige instanser og fra sine nærpersoner, å ha mindre tilgang til informasjon. En konsekvens av dette vil være at tid og krefter til skolearbeid reduseres og dermed vil det være vanskelig å oppnå toppkarakterer til tross for optimal tilrettelegging. Å komme inn på studier med høye poenggrenser vil derfor være svært vanskelig uten særordninger.

Men mestring av utfordingene funksjonshemmede møter i videregående skole kan gi en unik realkompetanse og ferdigheter som vil ha avgjørende betydning for det å kunne mestre nye utfordinger i en studiesituasjon.

I og med at tilrettelegging for funksjonshemmede elever i videregående skole i dag er godt etablert; mener Li at: `Funksjonshemmede elever i videregående skole vil ofte forvente en spesielt tilrettelagt informasjon om høgre utdanning.'19 Hun har imidlertid i sin undersøkelse funnet at kun Universitetet i Oslo gir informasjon rettet mot funksjonshemmede studenter.

Li antar at funksjonshemmede søkere til høyere utdanning vil kunne møte holdninger hos ansatte i utdanningsinstitusjonene som for eksempel betenkeligheter i forhold til utøvelse av bestemte yrker.

Hennes undersøkelse sier imidlertid ingen ting om at slike holdninger kan være av betydning ved vurdering av opptak.

Li reflekterer over at det offentlige apparatet, som skal bistå med tiltak for delvis å kompensere for en funksjonshemming, er så komplisert at det gir studenter med funksjonshemming store merbelastninger.

Særstillingen funksjonshemmede studenter befinner seg i, i forhold til andre funksjonshemmede, er at mange ikke bor i sin hjemkommune. Offentlige tjenester, som mange funksjonshemmede studenter er avhengige av, er ofte hjemlet og organisert i hjemkommunen eller hjemfylket. Flytting til et studiested vil ofte innebære vanskeligheter i forhold til transporttjeneste, hjelpemiddelformidling, helse- og sosialtjenester, hjemmetjenester og annet.

Å melde flytting er heller ingen løsning. For det første fordi Folkeregisteret kun unntaksvis godtar at studenter melder flytting, og for det andre at funksjonshemmede studenter da vil miste ordinære goder som andre studenter mottar (for eksempel borteboerstipend).

Opprettholdelse av tjenestetilbudet til funksjonshemmede studenter, som må flytte fra sin hjemkommune, må derfor løses på andre måter enn gjennom å melde flytting. Dette kan medføre meget omfattende og tidkrevende kontakt med offentlige etater, noe som igjen vil gå utover konsentrasjon og tid til studier.

Det å måtte forholde seg til mange offentlige etater for opprettholdelse av nødvendig hjelp i dagliglivet representerer store merbelastninger i sammenligning med andre studenter.

Å finne fram på nytt studiested og i nytt boligområde er tidkrevende og ofte problematisk for både studenter med orienterings- og bevegelseshemming. Hvor er auditoriet, toalettene, nærbutikken, postkontoret, bussholdeplassen? Kommer jeg fram? Finner jeg det jeg trenger? Alt arbeidet som i en startfase kreves for orientering tærer både på energien, konsentrasjonen og tiden til rådighet til studier.

Dette bekrefter Li i sin rapport. Hun fant at startproblemene for funksjonshemmede studenter var større enn for andre studenter.20

I tillegg til kontakt med tjenesteapparatet for tilrettelegging av dagliglivet er det også nødvendig for studenter med behov for tilrettelegging av studie- og eksamens-situasjonen å ha tettere kontakt med studieledelse og studieadministrasjon enn andre studenter. I høyere utdanning er imidlertid tilrettelegging av studiesituasjonen ikke en like tydelig pålagt oppgave som i videregående skole, og budsjettmessig gis det ingen kompensasjon for merarbeid og merkostnader i forbindelse med tilrettelegging for funksjonshemmede studenter.21

For synshemmede og dyslektikere er tilgang til studielitteratur i tilgjengelig form et stort problem. Studiebiblioteket i Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek er den offentlige nasjonale instansen som har ansvaret for å produsere pensumlitteratur på lyd eller i punktskrift for synshemmede studenter, og som står for utlån til alle funksjonshemmede studenter som har et dokumentert behov for tilgjengelig studielitteratur. Produksjon av studielitteratur kan ikke igangsettes før en synshemmet søker har fått tilbud om studieplass, noe som først skjer etter 25. juli. Det sier seg selv at det vanskelig lar seg gjøre at denne gruppen har bøker i lesbart medium ved studiestart. Andre studenter med behov for litteratur i tilgjengelig form kan bare få låne det som allerede er produsert, og kan dermed i verste fall risikere at ikke noe studielitteratur er tilgjengelig for dem.

Sammenfattet kan overgangen til høyere utdanning sies å representere en fase hvor tersklene funksjonshemmede møter, både i utdanningssektoren og i andre offentlige tjenesteytende etater, øker og at funksjonshemmede dermed stilles overfor store krav til egetinitiativ, kunnskap og kompetanse. Den realkompetansen funksjonshemmede har vil spille en viktig rolle for mestring av utfordringene funksjonshemmingen byr på samtidig med mestring av faglige utfordringer i høyere utdanning.

2.4 Politiske målsettinger vedr. funksjonshemmede

I dette avsnittet vil jeg først se på noen nasjonale og internasjonale politiske målsettinger som vedgår funksjonshemmede i et historisk perspektiv.

Deretter vil jeg belyse aktuelle norske målsettinger i politikken for funksjonshemmede.

Til slutt gis et kort sammendrag knyttet opp mot høyere utdanning.

Et kort nasjonalt og internasjonalt tilbakeblikk

Framveksten av den norske velferdsstaten i dette århundret hadde sin basis i et sosialdemokratisk styringssett. Solidaritetstanken sto her i fokus. Politikken var at de svakeste i samfunnet skulle sikres økonomisk trygghet (likeverdige levekår) og gode helse- og omsorgstjenester, hjelpemidler, transporttilbud og tilrettelagt bolig. Dette innebar at man først og fremst prøvde å sikre `det gode liv' for den enkelte og at tiltakene som regel var kompensatoriske.22

Etter hvert kom normaliserings- og integreringstankegangen på banen og førte blant annet til en gradvis nedbygging av spesialskolene.

Det norske demokratiet har vært preget av desentralisering. Trenden har vært at mer og mer myndighet er blitt overført til kommuner og fylkeskommuner og at tiltak i stor grad finansieres av offentlige rammetilskudd. Bare i helt spesielle tilfeller ble midler øremerket for bestemte formål.

Som en konsekvens av desentralisering og en sosialpolitisk målsetting, om organisatorisk og sosial integrering av funksjonshemmede, ble sektoransvarsprinsippet lansert. St. meld. nr. 23 (1977-78), Funksjonshemmede i samfunnet, omtalte dette slik:

`Samfunnets vanlige serviceorganer beholder det fulle ansvar overfor alle funksjonshemmede og hver for seg bygger ut de nødvendige spesialiserte tiltak.'

Internasjonalt har FN vært en pådriver i medlemslandenes politikk for funksjonshemmede. 1981 var FNs internasjonale år for funksjonshemmede, og i kjølvannet av det kom i 1982 Verdens handlingsprogram for funksjonshemmede og i 1993 FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Hensikten med standardreglene var å sikre funksjonshemmede de samme rettigheter og plikter som andre borgere.23

Bengt Lindqvist hevder at:

`Det er grunn til å legge vekt på at hele 75 land har vært med på å utarbeide standardreglene, og at de ble vedtattt enstemmig av FNs hovedforsamling. Dermed er de sterkt moralsk og politisk forpliktende.'24

I presentasjonen av standardreglene redegjøres det for grunnleggende begreper i politikken for funksjonshemmede. Her vil jeg trekke fram det som står under overskriften `LIKE MULIGHETER'.

`24. Med begrepet `like muligheter' menes prosessen som gjør tilbud i samfunnet og nærmiljøet tilgjengelig for alle, og spesielt for funksjonshemmede.

25. Prinsippet om like rettigheter innebærer at hvert enkelt menneske er av like stor betydning. Den enkeltes behov må være utgangspunktet for planleggingen av samfunnssystemer, og alle ressurser må anvendes på en slik måte at hvert enkelt menneske gis like muligheter til å delta.

26. Funksjonshemmede er borgere av samfunnet og har rett til å bli boende i sitt lokalsamfunn. De bør motta den støtten de trenger innenfor de ordinære systemer og ordninger med hensyn til utdanning, helse, arbeid og sosiale tjenester.

27. Når funksjonshemmede oppnår like rettigheter, bør de også pålegges like plikter. Etterhvert bør samfunnet også stille større krav til dem. Som ledd i prosessen for å skape like muligheter, bør det settes i verk tiltak slik at funksjonshemmede kan påta seg sitt fulle ansvar som samfunnsborgere.'25

I internasjonal sammenheng har også HELIOS-programmene som EU har gjennomført bidratt vesentlig til å sette forholdene for funksjonshemmede på dagsorden. Temagruppe nr. 13 i HELIOS II programmet hadde som oppgave å undersøke og analysere eksisterende tilretteleggingstiltak i høyere utdanning, i den hensikt å komme fram til generelle retningslinjer som kunne anvendes for å sikre funksjonshemmede studenter grunnleggende rettigheter ved høyere europeiske utdanningsinstitusjoner.26

Kursen i det internasjonale engasjementet bidro til en endring i synet på funksjonshemming; fra kun å være en mangel ved individet til å omfatte mangler ved samfunnets tilrettelegging.

Dette førte til at fokus ble dreid mot samfunnets ansvar for å redusere omgivelsenes krav til funksjon på vesentlige livsområder.

Denne holdingen er i Norge tydelig nedfelt i Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og i to stortingsmeldinger.27

Regjeringen har her slått fast at målet er `Full deltaking og likestilling for mennesker med funksjonshemming.'

Som en hjelp til realisering av dette målet opprettet regjeringen i 1969 Rådet for Funksjonshemmede (RfF), og i 1993 Statssekretærutvalget for politikken overfor funksjonshemmede (på grunn av for lite gjennomslag for sektoransvarsprinsippet i holdning og praksis i departementene).28

Politikken for funksjonshemmede er etterhvert ikke bare nedfelt i egne dokumenter, men også integrert i omtaler av de enkelte samfunnsområdene. For eksempel er spesialskoleloven fjernet og forhold som angår funksjonshemmede elever er tatt inn i Reform 97 (grunnskolen), Reform 94 (videregående skole), og Voksenopplæringsreformen.

Viktige sosialpolitiske stortingsmeldinger det siste 10-året, som Attføringsmeldingen og Velferdsmeldingen skisserer politiske veivalg; om at funksjonshemmede i yrkesaktiv alder i størst mulig grad skal ha mulighet til å være yrkesaktive (`arbeidslinjen').

I Attføringsmeldingen prioriteres også overgangsfasen fra utdanning til arbeidsliv.

Til grunn for disse holdningene ligger både samfunnsøkonomi og erkjennelsen av arbeidets betydning for integrering i samfunnet.

Nåtidens politikk

Solidaritets- og kompensasjons-prinsippet blir i dagens samfunn erstattet av markedsførings-prinsipper. Dette er blant annet i ferd med å endre holdningene til velferdsgoder som gratis-tjenester. For eksempel er egenandelsystemer innført og utvidelser er under debatt.29

`Normalisering' og `integrering' erstattes i dag av `likestilling' som politisk begrep.30

Likestillingsbegrepet stammer opprinnelig fra kvinnekampen (Norge fikk likestillingslov for kvinner i 1978), og ble introdusert i politikken for funksjonshemmede i FNs Verdenshandlingsprogram i 1982.31

Brattström sier at når ordene likestilling og likebehandling brukes i offentlige dokumenter er det ikke alltid tydelig hva de står for og hvilke virkemidler og strategier de krever.

Ét virkemiddel for likestilling, som Brattström omtaler, er positiv diskriminering. Det innebærer at funksjonshemmede får en bedre behandling enn andre.32 Eksempler på slik likestillingspolitikk er fortrinnsrett ved inntak i barnehage, førsteprioritet ved ønsket linje i videregående opplæring og rett til jobbintervju ved søknad på offentlige stillinger.

Positiv diskriminering er ikke en kompensasjon for noe som alle andre får, men å faktisk gi noen en bedre behandling for å kompensere for et dårligere utgangspunkt, sier Brattström.

Aslak Syse hevder at det nå, som ledd i integreringen av funksjonshemmede i samfunnslivet, er mer vanlig å betrakte funksjonshemmede som minoritetsgrupper eller personer med behov for eget vern eller spesiell oppmerksomhet.33

Froestad mener at samfunnets akseptering av at funksjonshemmede er annerledes enn andre, og derfor har behov for å bli behandlet spesielt, sammen med akseptering av denne gruppens likhet med andre borgere, er en forutsetning for likestilling.34

Froestad hevder at politikerne ikke takler ambivalensen mellom ulikhet og likhet, og derfor har dagens offentlige politikk utviklet både segregerende og assimilerende trekk som representerer barrierer for reell integrering av funksjonshemmede i samfunnet.

Motsatsen til positiv diskriminering er indirekte diskriminering. Dette kan nettopp være å behandle funksjonshemmede likt med andre.35

Med introduksjonen av likestillingsbegrepet har også hovedfokus i organisasjoner av og for funksjonshemmede snudd seg mot rettighetsfesting; etter inspirasjon fra USA hvor lovreguleringer har vært den rådende strategien.36

I det offentlige Norge kan en også se tegn på en rettighets-trend. Bondevik-regjeringen viser dette i stortingsmelding nr. 8, i blant annet følgende forslag til nye tiltak:

`- offentleg utval som skal sjå på funksjonshemma sine rettar i ein større samanheng, og

- lovfesting av tilbod om brukarstyrt personleg assistanse.'37

Rådet for Funksjonshemmede har i arbeidsmålene for perioden 1995-99, fokusert mer på hva som må til for å realisere eksisterende politikk for funksjonshemmede.38 Eksempler er:

`Økt kunnskap om barn og unge med funksjonshemming',

`Utdanning som kvalifiserer funksjonshemmede for arbeid' og

`Realisering av intensjonene i arbeidslinja, også for funksjonshemmede.'

I den norske utdanningspolitikken er en hovedmålsetting: `lik rett til utdanning'.

Både i grunnskolen, videregående skole og voksenopplæringen sikrer lovverket likestilling for grupper med særlige opplæringsbehov. Noe slikt regelverk finnes ikke for høyere utdanning.39

I offentlige dokumenter vedrørende høyere utdanning står den svake fokuseringen på funksjonshemmede søkere og studenter i sterk kontrast til forholdene i de andre skoleslagene.

Opptaksforskriften til høgskolesektoren gir funksjonshemmede søkere mulighet til å søke om opptak etter spesiell vurdering, og reglement og eksamensreglement ved de enkelte institusjonene sier noe om mulighet for individuell tilrettelegging.

Høyere utdanning tildeles heller ingen ekstra midler for tilrettelegging av studiesituasjonen for funksjonshemmede studenter. Alle tiltak som gjennomføres i universitets- og høgskole-sektoren må finansieres via det ordinære budsjettet.40 Mange studenter som er avhengige av tilrettelegging må dermed selv søke lokale trygde- og/eller arbeidskontor om midler til dette.

Når det gjelder arbeidslivet omtales funksjonshemmede i `vanlige' offentlige dokumenter. For eksempel gir Arbeidsmiljøloven en betydelig sikring av funksjonshemmede arbeidstakere. Det eksisterer flere offentlige stimuleringstiltak, for både arbeids-søkere og arbeids-takere og arbeidsgivere, som skal sikre at funksjonshemmede kommer ut i yrkeslivet og kan være der over tid. Blant annet har man i offentlig sektor en regel som sier at en funksjonshemmet søker, som er kvalifisert for stillingen, har rett til å bli innkalt til jobbintervju.41

Høyere utdanning ser altså ut til å være i et `tomrom' mellom videregående skole og arbeidslivet når det gjelder omtale av og spesiell tilrettelegging for funksjonshemmede.

Men i begge regjeringens handlingsplaner omtales tilgjengelighet til universitet og høgskoler som et satsningsområde, og følgende tiltak er her satt opp:

- `tilgjengelighet til universiteter og høgskoler.

- tilrettelagte studietilbud til funksjonshemmede studenter.'

Én oppfølging av disse tiltakene var konferansen `Funksjonshemma og høgre utdanning' i 1995, hvor et av målene var å utveksle erfaringer og å påvirke institusjonene til å ha et minimum av tilrettelegging i studie- og eksamenssituasjonen.42

I st.meld. nr. 8 har Bondevik-regjeringen satt 4 nye tiltak på dagsorden for høyere utdanning:

`- Alle høgre utdanningsinstitusjonar blir pålagt å utarbeide handlingsplanar for funksjonshemma studentar i løpet av 1999. Institusjonane rådfører seg med brukarane i dette arbeidet.

- Innan utgangen av 1999 skal det peikast ut ein fast kontaktperson ved alle utdanningsinstitusjonar som gir studentar informasjon om korleis lærestad og studium er tilrettelagt for ulike grupper funksjonshemma.

- Spørsmålet om stipendiering av studentar som blir forseinka i utdanningen pga funksjonshemming skal utgreiast i løpet av 1999.

- Kulturdepartementet vil i samarbeid med Kyrkje-, utdannings- og forskningsdepartementet setje i gang ei utgreiing for å kartleggje det behovet funksjonshemma studentar og yrkesaktive har for tilrettelagt studiemateriell. Utgreiinga som skal vere ferdig i løpet av 1999, vil bli brukt som grunnlag for betre produksjon av slikt materiell.'

Et internasjonalt offentlig dokument som nevner høyere utdanning er FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Regel nr. 6, om utdanning, sier blant annet:

`Statene bør anerkjenne prinsippet om at barn, unge og voksne med funksjonshemming har lik rett til grunnskoleopplæring, videregående opplæring og høyere utdanning i integrerte miljøer.'43

Dette prinsippet er som kjent allerede nedfelt i norsk utdanningspolitikk.

I vårt moderne samfunn er evnen til å takle endringer viktig. Stadige endringer øker behovet for ny kunnskap og prinsippet om `livslang læring' er kommet i fokus. Jagland-regjeringen lanserte i denne sammenheng forslag til en etter- og videreutdanningsreform.44 Her fremmes det blant annet forslag om etablering av systemer for dokumentasjon av realkompetanse.

Rådet for Funksjonshemmede vektla i sin høringsuttalelse til reformforslaget betydningen av at erfaringsbasert kunnskap fra blant annet arbeid i organisasjoner av funksjonshemmede inngår som et element ved fastsettelse av den enkeltes realkunnskap. Rådet påpekte videre at personer med kjennskap til situasjonen for funksjonshemmede og deres muligheter i forhold til utdanning og arbeidsliv må være representert i de foreslåtte organer for vurdering av realkompetanse.45

At realkompetanse skal kunne gi formell uttelling er en ny trend i utdanningssystemet.

I høyere utdanning er det for eksempel kun ved opptak etter spesiell vurdering at `reelle kvalifikasjoner' skal vurderes ved opptak, men pr. dags dato har departementet ikke gitt nærmere presisering av hva dette kan omfatte.

Oppsummering

Politikken for funksjonshemmede har på 90-tallet virkelig blitt satt på dagsorden. Handlingsplanene og stortingsmelding nr. 34 og nr. 8 er de tydeligste tegnene på dette, samt etableringen av Statssekretærutvalget; som skal styrke samarbeidet mellom departementene og følge opp den samlede politikken for funksjonshemmede.46

Men også overordnet politikk innen forskjellige samfunnssektorer viser at integreringstankegangen og sektoransvarsprinsippet har fått rotfeste.

Løchen betegner vår tid som `Den gode viljens periode', og likevel mener han at forskjellen mellom ideal og realitet fremdeles er meget stor.47

Når det gjelder utdanningssektoren sier Rådet for Funksjonshemmede at:

`... det gjenstår mye før funksjonshemmede studenter har et likeverdig tilbud innenfor høyere utdanning'.

`Rådet mener også at det er behov for mer kunnskap om funksjonshemmede studenters situasjon og studieforløp innen høyere utdanning.'48

Innen området `Opptak til høyere utdanning' ligger det nedfelt gode politiske intensjoner i opptaksforskriften for statlige høgskoler; ved at de som ikke passer helt inn i standardløpet gis mulighet til å søke om opptak etter spesiell vurdering.

Bak den samordnede opptaksmodellen ligger det også gode generelle intensjoner om oversiktlig informasjon, enkle prosedyrer og forutsigbarhet.

Spørsmålet blir hvordan praksis ser ut og om ambivalensen, som Froestad49 skisserer, mellom det like og det ulike kan håndteres og blir håndtert på en måte som gjør at den overordnede likestillingspolitikken blir en realitet.

[Neste] [Forrige] [Innhold] [SSHFs startside]


Fotnoter:

1 Kirke-, utdannings og forskningsdepartementet. Rundskriv F-113-96.

2 St. meld. nr. 8 (1998-99). Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001 : Deltaking og likestilling. Sosial- og helsedepartementet.

3 Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-97.

4 Barth, E. Funksjonshemmede i Norge, Rapport nr. 6-1987, SIFF-Gruppe for helsetjeneste forskning i Norge. I: St.meld. nr. 34 (1996-97).

5 Finans- og tolldepartementet. NOU 1993 : 17, Levekår i Norge : Er gresset grønt for alle?

6 Nordiska Nämnden för Handikappfrågor. Rapport nr. 2, 1997. Högre utbildning för studerande med funktionshinder. Vällingby: 1997.

7 Ibid.

8 Løchen, Yngvar. De funksjonshemmede. Oslo : Rådet for funksjonshemmede, 1996.

9 Ibid.

10 Fossestøl, Knut. Integrering av synshemmede i arbeidslivet : Et forsøk på å utvikle en oppgavebasert modell for attføring av funksjonshemmede. Oslo: AFI-rapport nr. 1, 1996.

11 Scott, Robert A. The Making of Blind Men : a Study of Adult Socialization. (1969), 3. opptrykk, USA : Transaction Publishers, 1991.

12 Bredahl, Anne-Mette. Kan man løbe fra problemerne? : om udvikling, synshandicap og idræt. København : Hans Reitzels Forlag A/S, 1997.

13 Kallehauge. I: Högre utbildning för studerande med funktionshinder. Rapport nr. 2. Vällingby: Nordiska Nämnden för Handikappfrågor, 1997.

14 Jacobsen, K.D., Jensen, T.Ø. og Aarseth, T. Fordelingspolitikkens forvaltning. I: Sosiologi i dag, nr. 3, s 29-49, 1982.

15 Ibid.

16 Jacobsen, K.D., Jensen, T.Ø. og Aarseth, T. Fordelingspolitikkens forvaltning. I: Sosiologi i dag, nr. 3, s 29-49, 1982.

17 Vedlegg nr. 1: Søknadsskjemaet.

18 Nasjonal opptaksmodell. Innstilling fra styringsgruppen for Samordnet Opptak. Oslo: 1994.

19 Li, Grethe. Høgre utdanning - et hinderløp? Tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter med fysiske funksjonshemninger. Oslo: HiO-notat nr. 19, 1998.

20 Li, Grethe. Høgre utdanning - et hinderløp? Tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter med fysiske funksjonshemninger. Oslo: HiO-notat nr. 19, 1998.

21 Ibid.

22 Brattström, Malin. Likestilling for funksjonshemmede : Sammenlikning av ulike strategier i Danmark, Norge, Sverige og USA, Oslo: Rådet for funksjonshemmede, 1998.

23 De forente nasjoner. Standardregler for mennesker med funksjonshemming. Rådet for Funksjonshemmede, 1995.

24 Lindqvist, Bengt - sitert av G. Dahl I: Nota Bene nr. 3, s 14-15, 1995.

25 De forente nasjoner. Standardregler for mennesker med funksjonshemming. Rådet for Funksjonshemmede, 1995.

26 The European HELIOS II Programme, Group 13's theme. Higher Education and Disabled Students : Towards a European Integration Policy. 1996.

27 Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, 1990-93.

Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, 1994-97.

St.meld. nr. 34, (1996-97), Resultater og erfaringer fra regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre.

St.meld. nr. 8, (1998-99), Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001 : Deltaking og likestilling.

28 Brattström, Malin. Likestilling for funksjonshemmede : Sammenlikning av ulike strategier i Danmark, Norge, Sverige og USA, Oslo: Rådet for funksjonshemmede, 1998.

29 Ibid.

30 Ibid.

31 Ibid.

32 Ibid.

33 Syse, Aslak. I: Brattström, Malin. Likestilling for funksjonshemmede : Sammenlikning av ulike strategier i Danmark, Norge, Sverige og USA, Oslo: Rådet for funksjonshemmede, 1998.

34 Froestad, Jan. Den offentlige handikappolitikk : Et bidrag til de funksjonshemmedes frigjøring? I: Spesialpedagogikk nr. 7, s 3-13, 1996.

35 Brattström, Malin. Likestilling for funksjonshemmede : Sammenlikning av ulike strategier i Danmark, Norge, Sverige og USA, Oslo: Rådet for funksjonshemmede, 1998.

36 Ibid.

37 St.meld. nr. 8, (1998-99), Om handlingsplan for funksjonshemma 1998-2001 : Deltaking og likestilling.

38 Rådet for Funksjonshemmede. Brosjyre: En presentasjon av det statlige Rådet for funksjonshemmede : perioden 1995-1999.

39 Wætnes, Inger. Innlegg på seminaret `Studenter med funksjonshemming og høyere utdanning' 16.11.94. I: Notat 14.11.94. KUF, Uh-avd.

40 Li, Grethe. Høgre utdanning - et hinderløp? Tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter med fysiske funksjonshemninger. Oslo: HiO-notat nr. 19, 1998.

41 Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening (SSHF). Informasjons- og faktamappe for jobbsøkere og arbeidstakere. Prosjekt: Fra utdanning til arbeid - 1997.

42 Funksjonshemma og høyere utdanning. Rapport fra konferanse 16.-17. oktober 1995, Universitetet i Oslo.

43 De forente nasjoner. Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Oslo: Rådet for Funksjonshemmede, 1995.

44 NOU 1997: 25 Ny kompetanse.

45 Brev av 19.12.97 til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fra Rådet for Funksjonshemmede.

46 Brattström, Malin. Likestilling for funksjonshemmede : Sammenlikning av ulike strategier i Danmark, Norge, Sverige og USA, Oslo: Rådet for funksjonshemmede, 1998.

47 Løchen, Yngvar. De funksjonshemmede. Oslo: Rådet for Funksjonshemmede, 1996.

48 Brev av 03.04.98 til KUF, Universitets- og høgskoleavdelingen, fra Rådet for Funksjonshemmede.

49 Froestad, Jan. Den offentlige handikappolitikk : Et bidrag til de funksjonshemmedes frigjøring. I: Spesialpedagogikk nr. 7, s 3-13, 1996.

[Neste] [Forrige] [Innhold] [SSHFs startside]


07.03.2000 © Siri Kessel
Lagt ut av Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening (SSHF). Postboks 5911, Majorstua, 0308 Oslo
Kontakt vevansvarlig: webmaster@saf-org.no. e-post: post@saf-org.no