SAF – Synshemmede Akademikere

I tidsrommet 2.-4. oktober avholdt SAF sitt høstseminar på Hurdalsjøen hotell. Nedenfor har undertegnede oppsummert noen innspill og inntrykk han sitter igjen med etter seminarhelga. Vedlagt er også Eva Bushmanns PowerPointpresentasjon til hennes innlegg om arbeidsavklaringspenger og avklaringsverktøy knyttet til denne nye stønadsordningen. Powerpointvedlegget finner du her: NAV 3 oktober 2009

Jeg er fullt på det rene med at ikke alle vil kunne nyttegjøre seg dette vedlegget, men i virkelighetens verden hender det til og med at jeg må fire på prinsippene. Nå har jeg i alle fall gjort oppmerksom på at jeg er klar over prinsippløsheten… Så til mine oppsummeringer:

GRAVER-UTVALGETS INNSTILLING

Seminaret startet fredag kveld etter middag med en innledning av Berit Vegheim rundt Graver-utvalgets framlagte innstilling i forbindelse med arbeidet med en ny samlet diskrimineringslov. Vegheim påpekte at utvalgets innstilling langt på vei har tatt opp i seg SAFs krav til forbedringer av den eksisterende diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det støtter i realiteten våre krav om at prinsippene om universell utforming også skal omfatte miljøet på arbeidsplasser og for studenter på studieinstitusjoner. Utvalget ønsker å få utredet universell utforming av IKT på læresteder og arbeidsplasser. Utvalget foreslår videre at studenter på læresteder skal defineres som en del av ”allmennheten”. I den eksisterende loven defineres studenter på læresteder som utenfor allmennheten, og derfor omfattes de ikke av lovgivningen. For oss i SAF har dette vært kjernekrav. Vi må derfor kunne kalle disse gjennomslagene betydelige framskritt.

I innledningen, og særlig i debatten i etterkant ble imidlertid mest interesse konsentrert om de punktene i den framlagte innstillingen som det er strid og usikkerhet omkring. Vegheim tok her særlig for seg utvalgets forslag til omlegging av den lovpålagte aktivitets- og rapporteringsplikten, som i dag er knyttet til diskrimineringslovgivningen. Utvalget går inn for å gjøre den lovpålagte aktivitetsplikten for bedrifter og offentlige virksomheter til en del av virksomhetenes helse- miljø- og sikkerhetsarbeid. Det foreslås videre å flytte tilsynet med at aktivitetsplikten overholdes til arbeidstilsynet, og å fjerne rapporteringsplikten i sin nåværende form.

Innlederen var skeptisk til alle disse forslagene til endringer av aktivitetsplikten. Vegheim viste i den forbindelse også til andres overveiende skeptiske mottagelse av disse forslagene fra utvalget. Også de som deltok i debatten var alt overveiende skeptiske til en omlegging av aktivitets- og rapporteringsplikten. Deltakerne var skeptiske til en overflytting av tilsynsansvaret fra Likestillings- og diskrimineringsombudet til arbeidstilsynet, og de var spesielt kritiske til å ta bort rapporteringsplikten. SAF skal levere høringsuttalelse til Graver-utvalgets innstilling før utgangen av desember, og vi tar blant annet med oss signalene vi fikk fra seminardeltakerne i debatten videre i arbeidet med høringsuttalelsen.

I innledningen orienterte Berit Vegheim også om det pågående arbeidet med å utrede en lovfesting av rett til tilgang til varer og tjenester for alle. Men siden arbeidet med utredningen er forsinket gikk Vegheim ikke særlig inn i tematikken her. Først når utredningen kommer på bordet kan det jobbes målrettet videre med denne tematikken.

EN ”ARBEIDSDAG” MED NAV

Hele lørdagen var viet NAV. Vi tok både for oss ulike sider ved NAV-reformen i seg selv, og drøftet hvilken rolle ulike sider ved NAV-systemet kan spille i vår hverdag som arbeidstakere og arbeidssøkere.

Dagen ble innledet med at Eva Bushmann tok for seg stønadsordningen arbeidsavklaringspenger og de utredningsverktøyene som er tenkt innført sammen med den. Bushmann er nå generalsekretær i CP-foreningen, men hun har tidligere også deltatt i NAVs utredningsarbeid knyttet opp mot innføringen av denne reformen. Hun kunne dermed bidra med førstehåndskunnskap om grunnprinsipper i og tenkningen bak reformen. Jeg går ikke nærmere inn på detaljer rundt hvordan verktøyene knyttet til reformen er tenkt brukt, den som vil kan heller lese Bushmanns vedlagte presentasjon. Her skal jeg bare ta hovedbudskapet.

Den nye stønaden arbeidsavklaringspenger har blitt bebudet innført flere ganger allerede. Siste dato nå er 1. mars 2010. Arbeidsavklaringspengene skal erstatte atføringspenger, sykepenger og tidsbegrenset uførestønad. Ingen skal gå på arbeidsavklaringspenger lengre enn fire år, men det er åpnet for å søke om forlengelse. Hensikten er både å gjøre det lettere å forholde seg til, og forvalte stønadssystemet, og å få gitt mer målrettet oppfølging av den enkelte bruker. I forbindelse med utbetalingen av denne stønaden skal det også gjennomføres en ”arbeidsevneavklaring”.

Det har hersket stor usikkerhet om hva som i realiteten ligger i begrepene arbeidsavklaringspenger og arbeidsevnevurdering, samt i hvordan denne avklaringen er tenkt gjennomført i praksis. Bushmann gjennomgikk derfor prosessen skritt for skritt. Hun presiserte at dette ikke var tenkt som et løp alle på stønadsordningen måtte igjennom. Det skulle for eksempel innledningsvis avklares om brukeren i det hele tatt trengte å gå gjennom en slik avklaringsprosess.

I diskusjonene under veis i presentasjonen kom både foredragsholderen selv og seminardeltakerne inn på momenter knyttet til denne reformen som kunne bli problematiske. Selv om målet er å gi brukerne mer individuelt tilpasset hjelp innenfor et forenklet stønadssystem er det likevel innebygget faktorer i systemet som på sikt kan få negative konsekvenser for brukerne av det. Den generelle mangelen på kunnskap om synshemmede og synshemming i allmennheten, NAV-ansatte inkludert, sammen med den gamle forvaltningskulturen, der tjenesteyter treffer bestemmelsene, kan bidra til å minske den enkelte brukers handlingsfrihet. I tillegg kan målsettingen om sterkere styring i et fast løp på maks fire år ytterligere bidra til å sluse folk inn i en livssituasjon de kanskje ikke ønsker å være i. For hva blir man avklart til etter avsluttet avklaringsperiode? Uføretrygd, eller ulike tiltak sammen med andre yrkeshemmede?

I det påfølgende foredraget tok professor i sosialmedisin Bjørgulf Clausen for seg utviklingen i norsk trygde- og velferdspolitikk i de siste ca 20 årene, sett fra hans faglige ståsted. Hans hovedbudskap var at det fra tidlig på 1990-tallet har skjedd en stille omlegging av tenkningen rundt vårt velferdssystem. Bak alle slagord som for eksempel ”arbeidslinja” ligger det i bunn og grunn et perspektivskifte. Vi har beveget oss bort fra en forståelse av at velferdsytelsene er noe vi har krav på å få fra fellesskapet til en vektlegging av enkeltindividets forpliktelser overfor systemet. Vi har på mange måter dermed vendt tilbake til en mer ”verdighetsforankret” tenkning rundt arbeid og trygd. Dette fokusskiftet henger sammen med ønskene om å bremse økningen i trygdeutbetalingene. Clausen viste videre hvordan utbetalingene av trygder, disse intensjonene til tross, har økt jevnt og trutt i hele perioden. Han viste også til det faktum at vi i realiteten er blant landene med høyest sysselsettingsgrad i befolkningen som helhet. Clausens konklusjon var derfor at velferdssystemet i de siste 20 årene hadde blitt noe ”musespist” gjennom innstramminger. Men han mente at det var et system det var verd å forsvare, og han så heller ingen grunnleggende trusler mot det rådende trygdesystemet.

I debattene under veis i presentasjonen påpekte seminardeltakere, det som for oss er gammelt nytt. Funksjonshemmede er ikke en gang på reservelaget i arbeidsstyrken, og funksjonshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet har vært uforandret i det siste tiåret. I tillegg viste folk fra salen også til det godt dokumenterte faktum at synshemmede stiller bakerst i køen blant funksjonshemmede arbeidssøkere.

En slags oppsummerende konklusjon av lørdagen før lunsj kan formuleres slik:
Så lenge NAVs omlegging av stønadssystemet ikke er påbegynt kan vi selvsagt ikke si noe sikkert om hvilken betydning den vil få for funksjonshemmede. Muligens vil den få like liten betydning som alle de andre arbeidsmarkedspolitiske reformtiltakene har hatt for oss fram til nå. Etter min mening er det vi skal være på vakt mot i reformen dens potensial for å strømlinjeforme brukeres løp gjennom en avklaringsprosess. Dermed kan den enkeltes handlingsfrihet, og mulighet til styring over sin egen livssituasjon innskrenkes. En slik utvikling kan forsterkes hvis fokus i velferdspolitikken ytterligere dreies mot behovsprøving og verdighetstenkning..

Etter lunsj innledet Gry Berg ”Adaptor” rundt ulike tilbud NAV-tilknyttede hjelpeorgan kan gi en arbeidssøker på vei ut i jobb. I debatten etter innledningen drøftet seminardeltakerne ulemper og fordeler ved å ta i bruk forskjellige stønader og hjelpeordninger NAV kan tilby. Debatten dreiet seg særlig om ulemper og fordeler ved å ta i bruk ulike former for lønnstilskudsordninger og andre særløsninger. Mitt forsøk på oppsummering av synspunktene som kom fram er:

Alle som kjenner litt til SAF vet at vi ideologisk jobber for likestilling på alle samfunnslivets områder. Vi oppfatter oss dermed også i utgangspunktet som fullverdig arbeidskraft, og vår funksjonsnedsettelse skal ikke ”kvalifisere” oss til ulike særtiltak. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke skal, eller bør drøfte hvordan vi skal forholde oss til dem. For vi kan ikke ”leve” av prinsipper, verden er sjelden svart eller Hvit. Derfor må rådet etter diskusjonene på lørdags ettermiddagen bli: Ha et bevisst forhold til de virkemidlene du møtes med når du er i jobbsøkesituasjonen. Selv om mange må inn i ulike ordninger de kanskje oppfatter som stigmatiserende er det ikke noe personlig nederlag. Alt for mange funksjonshemmede sliter med denne ”systemfeilen” i velferdsstaten, og kunsten blir å ta styringa over egen livssituasjon innenfor det handlingsrommet en har.

Jeg vil avslutningsvis i denne omtalen trekke fram et eksempel på en strategi for å få funksjonshemmede ut i jobb som er i SAFs ånd. Ja, den er på mange måter ”vårt barn”. Berit Vegheim trakk fram traineeprogrammene for ansettelse av funksjonshemmede i statlig sektor som et godt eksempel på en ordning i ”vår ånd”. Ordningen er nå evaluert, og resultatene er så gode at det alt snakkes om en utvidelse av ordningen. Vi fremmet i sin tid forslag om en slik ordning for å lette overgangen fra utdanning til arbeid i flere møter med daværende arbeids- og fornyingsministere i Bondevik2regjeringen. Vi hevdet da at målrettede ordninger for å lette overgangen fra utdanning til arbeid er de beste tiltakene en kan sette i verk for å få funksjonshemmede ut i ordinær jobb. Når tiltaket så virker må vi ha lov til å slå oss litt selvtilfredse på brystet, og slå fast at dette er en frukt av vårt målrettede virke.

HVA ER EN LIKESTILT STUDENT?

Hele søndagens program var viet temaet studiefinansiering for funksjonshemmede studenter. Bakgrunnen for å ta opp denne tematikken i full bredde nå var Unge funksjonshemmedes nylig framlagte rapport, der de fremmer sine forslag til hvordan de ønsker å skape en mer rettferdig studiefinansieringsordning for studenter med nedsatt funksjonsevne.

Dagen ble innledet med at Siri Kessel LDO ga en oversikt over likestillings- og diskrimineringsombudets arbeid med studiefinansieringspolitiske spørsmål. Hun kunne også opplyse om at SAF nå har fått gjennomslag for et av sine studiepollitiske krav. Reglene for lånekassens studiestøtteordning er nå omformulert slik at studenter nå kan få støtte ved forsinkelser i studiene som skyldes funksjonshemmende barrierer. Det vil si manglende studielitteratur, mangelfullt tilrettelagte IKT-løsninger osv. Dette er et viktig gjennomslag fordi det her ikke legges opp til å kompensere individet på medisinsk grunnlag. Fokus ligger på de funksjonshemmende barrierene som funksjonshemmer studenten.

Dagens neste programpost var en presentasjon av Unge funksjonshemmedes rapport med forslag til en mer rettferdig studiefinansiering for studenter med nedsatt funksjonsevne. Rapporten ble presentert av organisasjonens leder Adrian Tollefsen. Rapportens hovedforslag er i korte trekk følgende:

Studenter med nedsatt funksjonsevne skal få finansiert sine studier gjennom lånekassen på lik linje med alle andre studenter. De skal dermed ta opp lån, men det skal følge med kompenserende tiltak for den nedsatte funksjonsevnen. Studenter med nedsatt funksjonsevne skal få en egen støtte for å dekke særskilte behov, som for eksempel tilrettelagt bolig. det skal videre gis lån for alle årets 12 måneder, og merstudietid på grunn av nedsatt funksjonsevne skal fullstipendieres. Unge funksjonshemmede hadde også utarbeidet økonomiske konsekvensanalyser for å støtte opp under sine krav. Tollefsen gjennomgikk også disse i presentasjonen.

Dessverre måtte Unge funksjonshemmedes leder forlate seminaret etter at han hadde holdt sin innledning. Derfor kunne han hverken bli med på å debattere Unge funksjonshemmedes framlagte forslag, eller få med seg presentasjonen av SAFs forslag til en mer rettferdig studiefinansiering for funksjonshemmede studenter. Dermed gikk både han og vi glipp av sjansen til å diskutere noen prinsipielle spørsmål rundt tematikken, som det må bringes klarhet i.

Den breie studiepolitiske debatten ble dermed først tatt etter Terje Pettersens gjennomgang av SAFs studiefinansieringskrav. I utgangspunktet er mange av våre krav helt sammenfallende med dem Unge funksjonshemmede har fremmet. Studielån for alle årets 12 måneder og fullstipendiering av merstudietid på grunn av at vi møter funksjonshemmende barrierer, er krav SAF faktisk har stilt så lenge foreninga har eksistert. Vi er derfor meget tilfredse med at landets største sammenslutning av funksjonshemmedes ungdomsorganisasjoner for alvor har brakt saken på bane. Som nevnt over er det imidlertid en del prinsipielle avklaringer som må gjøres hvis vi skal nå et resultat som ivaretar våre overordnede mål på lang sikt. De prinsipielle problemstillingene kommer fram når vi stiller spørsmålet jeg satte som overskrift på denne delen av referatet. For hva betyr det i praksis å være en likestilt student?

I debatten etter Pettersens presentasjon gikk deltakerne løs på dette kjernespørsmålet. Det er her vi nok finner det faktisk alle debattdeltakerne opplevde som mest problematisk med forslagene fra Unge funksjonshemmede. Unge funksjonshemmede ser for seg en administrering av den nye studiefinansieringsordningen for studenter med nedsatt funksjonsevne, der det er en legeerklæring som skal være grunnlaget for å få lån på ”særlige” vilkår. En slik løsning reiser flere så vel prinsipielle som praktiske problemer. Hvordan kan funksjonshemmede studenter argumentere for sin sak ut fra et likestillingsperspektiv med en slik studiefinansieringsordning? Faller ikke for eksempel alle argumenter for å kjempe for stipendiering av forsinkelser av studier på grunn av samfunnsskapte barrierer bort med en slik godkjenningsordning? Dessuten er det også grunn til å peke på faren for at med legegodkjenningen av disse særrettighetene, så følger også hele atføringsapparatets regelverk med på kjøpet over til lånekassa. Da risikerer i verste fall funksjonshemmede studenter å stå på stedet hvil i sin kamp for en rettferdig studiefinansiering, og de har i tillegg avskåret seg selv fra å argumentere samfunnspollitisk for sin sak som likestilte studenter.

Siden studiefinansiering er en av SAFs virkelige hjertesaker ble debatten både livlig og konstruktiv. Utdanningspolitisk utvalg i SAF hadde bedt om innspill til det videre arbeidet med saken, og det fikk de. Det var brei enighet om at vi snarest må gå i dialog med ungdomsorganisasjoner av funksjonshemmede for å sikre at studiefinansieringssaken blir tatt videre på en måte som kan styrke vår kamp for å bli likestilte studenter. Vi vil særlig gå i dialog med NBFU og Unge funksjonshemmede, men vi vil også aktivt søke andre støttespillere i det videre arbeidet med saken. I dialogene må målet være å komme fram til konkrete forslag til hvordan vi best mulig kan ivareta funksjonshemmedes interesser innenfor rammene av lånekassens finansieringssystem.

Dermed var årets høstseminar kommet til veis ende. Seminaret føyet seg fint inn i rekka av vellykkede seminar vi har avviklet. Også denne gangen var påmeldingen til seminaret god for en liten forening som oss, og tilbakemeldingene fra deltakerne i etterkant av seminaret var overveiende positive. Nå blir oppgaven framover å omsete alle innspill og ideer fra seminaret i politisk handling.

Magne Bolme