KAP. 8 KONKLUSJONER
_______________________________________________
I dette kapitelet vil jeg først prøve å trekke ut hovedresultatene fra
mitt prosjekt.
Deretter skisseres forslag til videre forskning og til slutt drister jeg
meg til å gi noen råd til funksjonshemmede som ønsker å søke om opptak etter
spesiell vurdering til høgskoleutdanninger med høye poenggrenser.
Prosjektet forsøker å belyse den lange veien mellom sentrale føringer
og opptak til høgskolesektoren, og det skjønnet opptaksorganet ved én statlig
høgskole utøver ved opptak etter spesiell vurdering av funksjonshemmede søkere.
Prosjektet fokuserer på om opptaksprosedyrer og en høgskoles praktisering av
opptak etter spesiell vurdering representerer en reell implementering av
offentlig politikk for funksjonshemmede.
Det redegjøres i oppgaven for søknadsprosedyrene funksjonshemmede
søkere må benytte i opptaket etter spesiell vurdering sett i relasjon til
søknadsprosedyrene i det ordinære opptaket og til intensjonene bak innføringen
av ny nasjonal samordnet modell for opptak til høyere utdanning i 1995/96.
Videre sees skjønnsutøvelsen ved opptak av funksjonshemmede ved én statlig
høgskole i relasjon til intensjonene bak §5 i opptaksforskriften.
Muligheten Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har gitt for
opptak til studier i høgskolesektoren på grunnlag av spesiell vurdering,
gjennom opptaksforskriften[1],
representerer ikke en rett til høyere utdanning for funksjonshemmede. En
rettighet er entydig, mens mulighet for opptak etter spesiell vurdering er
tvetydig.
Hvordan hele opptaksapparatet er organisert og fungerer i praksis er
derfor av helt avgjørende betydning for funksjonshemmede søkere til
høgskolesektoren.
Jeg fant i min studie at veien fra gode overordnede politiske
målsettinger fram til vedtak om opptak var lang og at det underveis manglet
mekanismer for kvalitetssikring. Konsekvensene er at høgskolene har en
betydelig autonomi med hensyn til strategivalg for gjennomføringen av det
spesielle opptaket. Dette skaper terskler for funksjonshemmede ved at de
mangler tilgang til kunnskap om hvordan den spesielle vurderingen gjennomføres
ved de enkelte høgskolene. Dermed har de ingen mulighet til å opptre som fullt
kompetente søkere.
Hvordan høgskolene gjennomfører den spesielle vurderingen vil avhenge
mye av saksbehandlernes kompetanse og erfaring. Den undersøkte høgskole kan
derfor være et unikt praksiseksempel. Saksbehandlere med mer kompetanse på
funksjonshemmetområdet kan trolig påvirke skjønnsutøvelsen i en mer positiv
retning enn mine funn. Her ble søkernes realkompetanse ikke vurdert, vektingen
av kriteriene for opptak var til dels partisk og offisiell
tilretteleggingspolitikk ble ikke helt akseptert. Saksbehandlerne forsøkte uten
tvil å gjøre en best mulig jobb ved den spesielle vurderingen av søkerne, men
både stor saksmengde, tidspress, variasjoner i sammensetningen av
opptakskomiteen, liten motivasjon, mangelfull kunnskap om funksjonshemmede og
offentlig politikk på området, poengmessig føring fra SO og manglende
kvalitetssikring fra sentralt og lokalt hold er sannsynlige faktorer som bidro
til saksbehandlernes bruk av mestringsstrategier.
Lipsky mener at utvikling av mestringsstrategier kjennetegner
bakkebyråkratenes svar på arbeidsstress.
Saksbehandlernes skjønnsutøvelse dreies vekk fra et profesjonelt skjønn
mot en subsummering av fakta; det som Hvinden kaller et administrativt skjønn.
At skjønnsutøvelsen ikke er forutsigbar og kan ha en spennvidde fra
inkludering til eksludering av funksjonshemmede søkere betyr at politiske
vedtak ikke er nok for å sikre at funksjonshemmede søkere likestilles med
ordinære søkere ved opptak til høgskolesektoren.
Konkrete konsekvenser av at undersøkte høgskole reduserte sitt
arbeidsstress ved bruk av mestringsstrategier som innskrenket skjønnsutøvelse
var at mulighetene den lille søkergruppen av funksjonshemmede hadde for å få
opptak til studier med relativt høye poenggrenser i realiteten var meget små.
Høgskolens praksis kontrasterte dermed § 5 i opptaksforskriften, som
skaper forventninger om at funksjonshemmede søkere som har behov for
særordninger blir godt ivaretatt ved opptak etter spesiell vurdering til
høgskolesektoren.
Desentralisert myndighet til høgskolen medførte ikke profesjonell
skjønnsutøvelse ved opptak av funksjonshemmede søkere, og dermed sto reelle
muligheter for likestilling av funksjonshemmede ved opptak til høgskolen i
fare. Kravet saksbehandlerne stilte om tilnærmet likhet med ordinære søkere
tvang funksjonshemmede til assimilasjon og skjulte deres ulikhet og behov for
særordninger ved opptak.
8.2 Veien videre
Resultatene fra mitt prosjekt peker klart i retning av et behov for
videre forskning for å kartlegge hvordan skjønnsutøvelsen praktiseres ved de
andre høgskolene, i den sentrale klagenemnda og ved universitet og
vitenskapelige høgskoler, som foreløpig har andre opptaksforskrifter enn
høgskolene.
Videre bør mine funn resultere i en utredning av kvalitetssikringstiltak
som kan hindre at politiske målsettinger ikke filtreres bort på veien mot den
praktiske gjennomføringen av opptaket etter spesiell vurdering.
Det er viktig at denne forskningen igangsettes raskt om resultatene
skal kunne ha betydning for den nye felles opptaksforskriften for høyere
utdanning som er under utarbeidelse.
Siden flere av funksjonshemmedes organisasjoner nå retter et fokus mot
å bedre forholdene for funksjonshemmede innen høyere utdanning antar jeg at de vil ha stor interesse av
oppfølgingsstudier for å få vite hvordan andre høgskoler utnytter eller unngår
muligheten for positiv diskriminering av funksjonshemmede søkere ved opptak
etter spesiell vurdering, og av at resultater kan påvirke utformingen av den
nye opptaksforskriften.
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) har blant annet gitt
følgende oppfordring til stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité:
“FFO
ber komitéen foreslå at det utarbeides et sentralt regelverk for hvilke
rettigheter studenter med spesielle behov har[2].”
Siden mange praktiske sider ved opptaket etter spesiell vurdering viste
seg å være ineffektive burde SO ha mulighet til å gjennomføre tiltak som kan
bedre flere forhold raskt. Eksempler:
·
Saksmengden kan reduseres ved enten å rangere ut søkere som prioriterer
høgskolene lavt eller at høgskolene saksbehandler for hverandre. På denne måten
vil alle sakene som forelegges opptakskomiteen være reelle, og tiden som er til
rådighet for skjønnsutøvelse ved hver enkelt sak økes.
·
Videre kan oppsummering av erfaringene fra Fysioterapiutdanningen i
Oslo gi saksbehandlerne gode ideer om mulige valg av kvalifikasjonskriterier.
Her ble søkerens egnethet anslått ut fra en helhetsvurdering av ressurser.
Viktige faktorer i denne sammenheng var motivasjon, mestring av egen
synshemming, ferdigheter i bruk av kompenserende hjelpemidler, praktisk
erfaring og tilfredsstillende resultater fra videregående skole; fordi man
mente at dette sa mye om søkerens mulighet til å gjennomføre studiet og til å
være yrkesutøver.
·
Erfaringene fra Fysioterapiutdanningen kan også gi saksbehandlerne
viktig informasjon om hvordan det har vært for utdanningen å undervise
synshemmede studenter som ble tatt opp med betydelig mindre poengsum enn
ordinære søkere, og hvordan det har gått med disse studentene, slik at mulige
terskler ved andre høgskoleutdanninger kan reduseres.
·
Bedret informasjon til søkere om premisser for opptak, resultater fra
tidligere opptak og krav til egenerklæringen og dokumentasjonen fra sakkyndig
vil gi funksjonshemmede større forutsigbarhet om eventuelt opptak og
sannsynligvis kunne føre til kvalitativt bedre søknader.
·
Bedre saksbehandleres kunnskap om mulige premissvalg og vekting for å
gi funksjonshemmede som trenger det en
positiv diskriminering ved opptak.
·
Regionale (og etterhvert sentrale) seminar burde kunne brukes til å
utvikle et felles faglig skjønn for vurderingen av funksjonshemmede søkere, og
til å skolere saksbehandlere i juridiske normer for skjønnsutøvelse.
·
Brukermedvirkning kan innføres ved spesiell vurdering av
funksjonshemmede, for å sikre at kunnskap om funksjonshemmedes muligheter innen
utdanning og yrkesliv tilføres saksbehandlere.
·
Diskurs-grupper med berørte parter i opptaket kan gi muligheter for økt
kunnskap i å kunne foreta moralske avveielser.
Eksempler på mulige langsiktige tiltak:
·
Endring av organisatoriske løsninger i opptaksapparatet kan hindre den
pulveriseringen av ansvar som desentraliseringen ser ut til å ha medført. For eksempel
kan opprettelse av en sentral opptakskomité med kvalifiserte medlemmer og
kompetente representanter fra funksjonhemmedes organisasjoner vurderes.
·
Økonomiske midler burde tilføres høyere utdanningsinstitusjoner og
øremerkes faglig og praktisk tilrettelegging for funksjonshemmede.
At Fysioterapiutdanningen fikk tilført ekstra lærerressurser var en
klar forutsetning for utøvelse av positiv diskriminering ved opptak av
synshemmede søkere.
Også Li påpeker i sin rapport at:
“Det
er imidlertid ikke knyttet økonomiske ressurser til opptak av funksjonshemma
studenter i høgre utdanning. Dette kan føre til en viss konkurranse mellom
mange viktige oppgaver i universitets- og høgskolesektoren. I verste fall kan
det føre til at nødvendige tiltak ikke blir gjennomført[3].”
·
Rettighetsfesting er etterhvert blitt en vei gå som på en bedre måte
sikrer funksjonshemmede tilgang til nødvendige tjenester, enn gode intensjoner
som ikke nedfeller seg i en desentralisert ansvarsfordeling. Derfor burde
kanskje en diskusjon om å gi funksjonshemmede rett til opptak til høyere
utdanning når minstekravet er oppfylt bringes på banen.
8.3 Informasjon til
funksjonshemmede
Med bakgrunn i hovedfagsprosjektet og tidligere arbeidserfaring drister
jeg meg til avslutningsvis å gi noen råd til funksjonshemmede som ønsker å søke
om opptak etter spesiell vurdering til høgskolesektoren før ny felles
opptaksforskrift innføres for høyere utdanning.
·
Opptak etter spesiell vurdering har først å fremst en funksjon ved
søknad om opptak til studier med relativt høye poenggrenser.
·
Det er ikke nødvendig å søke om spesiell vurdering for å få
tilrettelagt studie- og eksamensforhold.
·
Utformingen av dokumentasjonen fra sakkyndig er avgjørende for å få
opptak etter spesiell vurdering. Dokumentasjonen må gi grunnlag for å anta at
dine evner er bedre enn dine karakterer fra videregående skole på grunn av
funksjonshemmingen. Dokumentasjonen bør være av nyere dato.
·
I egenerklæringen bør dine opplysninger være i overensstemmelse med
dokumentasjonen fra sakkyndige. Synliggjør din realkompetanse for å kunne
gjennomføre studiet, og henvis til forskriften som krever at slik kompetanse
skal vurderes. Vis hvordan du mestrer funksjonshemmingen i en skole- /
studiesituasjon. Presenter din motivasjon for studiet. Maskinskriv
egenerklæringen.
·
Husk at søknadsfristen for spesielt opptak er 1. mars.
Kort sagt: “Jobb aktivt mot å bli
en så kompetent
studiesøker
som mulig.”