MUSIKKONFERANSE

Innledning ved Bjørn Kruse, prorektor ved Norges musikkhøgskole

Bjørn Kruse innledet med å si at det faglige og sosiale miljøet synshemmede representerer, er svært fremmed for ham. Han mente at han selv representerer nettopp den gruppen mennesker han ønsker å henvende seg til, og at han som musiker og privatperson og som representant for en musikkutdannings-institusjon, selv er et symptom på mye av det han ønsker å rette søkelyset mot. Kruse sa at han synes det er viktig at synshemmede musikere får vite hvor lite musikkmiljøet de ferdes i, vet om dem.

Han opplyste at Norges musikkhøgskole pr. i dag ikke har noen beredskap hverken på papiret eller i hodet som ivaretar funksjonshemmede studenters behov og interesser bortsett fra en heis og et toalett for rullestolbrukere. Dette siste er imidlertid ikke et resultat av en bevisst hensyntagen fra institusjonens side, men rent fysiske, byggetekniske detaljer som arkitekten er pålagt å ha med.

Kruse kom videre inn på beredskap i forbindelse med inntak av funksjonshemmede studenter, og han delte denne beredskapen inn i tre hovedfelt: faglig beredskap, sosial beredskap og fysisk-praktisk beredskap. Han understreket på det sterkeste at disse områdene er like viktige og dessuten avhengige av hverandre.

Kruse mente at faglig beredskap må innebære at studieplanene er så fleksible, at de krav som stilles for å få godkjent et fag, kan oppnås på forskjellige måter, og ikke bare på en gitt måte som i dag. I visse tilfeller mente han også at enkelte fag bør kunne sløyfes eller erstattes med andre. Når det gjelder synshemmede, sa han at man på Musikkhøgskolen har erfaring for at selv om synshemmedes arbeidsmetoder i enkelte fag skiller seg fra seendes, tilfredsstiller de synshemmede studentene allikevel de samme eksamenskrav som sine medstudenter. Faglig beredskap forutsetter derfor at veien til målet kan ha alternative ruter, og ikke bare små nyanser som i dag. Hvis målet f.eks. er å utdanne seg til musikkpedagog, burde det være ulike kriterier for oppfyllelsen av de kravene som stilles, kriterier som tar hensyn til studenter med fysiske handicap. Den faglige beredskapen har selvfølgelig også med bibliotektjenester å gjøre, men Musikkhøgskolens bibliotek har så vidt Kruse kan se, ikke noe bevisst forhold til å tilfredsstille funksjonshemmede musikkstudenters behov.

Kruse sa videre at sosial beredskap bør innebære forståelse og innsikt i funksjonshemmedes virkelighet. Det burde f.eks. ikke virke som om man skulle ha besøk fra en annen planet når en funksjonshemmet passerer gjennom kantinen.

Kruse sa at dette har med holdninger å gjøre både hos lærere og studenter og hos det administrative personalet. Han hevdet at det i dag faktisk er så sjelden man innenfor musikkmiljøer ser eller har kontakt med funksjonshemmede, at det blir uvant rent kommunikasjonsmessig. Han sa at man lett føler seg overrumplet av sin egen klossethet, selv om man i utgangspunktet trodde man var i stand til å takle situasjonen. Kruse understreket derfor at det er viktig å bearbeide sine egne holdninger før man tar inn en funksjonshemmet student, slik at man unngår fordommer og naive forestillinger.

Kruse sa videre at når det gjelder den praktiske beredskapen, bør det heller ikke forekomme overraskende momenter slik det gjør i dag. Man burde ha et svar på hvordan man har tenkt at f.eks. en synshemmet skal kunne finne et ledig øverom ved hjelp av en lampe som lyser, eller hvordan en rullestolbruker skal kunne komme seg inn i Lindemannsalen. I dag er det siste umulig. Det er trapper alle veier.

Kruse mente at de behov som tilfredsstilles for funksjonsfriske studenter, selvsagt også bør være tilfredsstilt for alle studenter enten de er funksjonsfriske eller ikke. Spørsmålet er hva som kan gjøres for å bedre dagens forhold. Kruse mente i den forbindelse at man ikke bare må se på Musikkhøgskolen som et fagkloster, men også som et ledd i en utdanningssyklus, som har med tiden både før og etter Musikkhøgskolen å gjøre. Når synshemmede musikk-studenter kommer fra andre utdanningsinstitusjoner, mente Kruse at det må være en selvsagt oppgave for disse institusjonene å informere Musikkhøgskolen om de spesielle behov disse synshemmede studentene har. Kruse understreket også viktigheten av at de synshemmede studentene får grundig kjennskap til de tilstander som råder på Musikkhøgskolen før de begynner, slik at de kan innstille seg både faglig, sosialt og praktisk på Musikkhøgskolens virkelighet.

Kruse mente at det kanskje bør utarbeides et regelverk som kan ivareta synshemmedes situasjon både før, under og etter endt studium. Han understreket at et slikt regelverk må dikteres av dem det gjelder, nemlig de synshemmede selv. Han understreket videre på det sterkeste at musikkutdannings-institusjonene ikke kan komme fram til et slikt regelverk på egen hånd, og det er farlig at de som styrer disse institusjonene, pretenderer å kunne vite hva som er best. Kruse sa at Musikkhøgskolen stiller seg ytterst positiv til et samarbeid for å bedre situasjonen for funksjonshemmede musikkstudenter og vil gjerne gi impulsen til at det formuleres et forslag til slike retningslinjer.

Kruse avsluttet med å si at utdanningsinstitusjonene må være fleksible i sine krav. Det må være mulig å tilrettelegge et studium for et menneske som ikke klarer visse deler av det grunnet rent fysiske handicap, slik at vedkommende kan få sine eksamener. Han mente at systemet i dag på mange måter er så stivt og tatt for gitt, at man aldri har reflektert over at det kanskje kunne være annerledes. Musikkutdannings-institusjonene må tenke konstruktivt og ikke bare ta et ståsted som om alle var like.

I den påfølgende debatten ble det påpekt at det ikke er nødvendig å tilrettelegge alle fag, men når det gjelder kordireksjon og verkanalyse, er tilrettelegging helt avgjørende. Den enkelte faglærers oppfølging blir derfor svært viktig, og selv om administrasjonen ved en utdannings-institusjon stiller seg positiv til inntak av synshemmede studenter, har det dessverre hendt at oppfølging fra faglærere har sviktet. Det ble understreket fra musikkutdanningsinstitusjonenes side at de synshemmede studentene selv må informere om sine behov. Ellers har man ingen forutsetninger for å kunne hjelpe. Fra studenthold ble det svart at de gjerne gir beskjed om hvilke behov de har, men at det av og til kan være vanskelig å forutse dem når man ikke kjenner fagets oppbygning og struktur. Det er derfor viktig at nye musikkstudenter får kontakt med forhenværende for å få råd og vink. Likevel kommer man aldri utenom den direkte kommunikasjonen mellom utdanningsinstitusjon og student, og en synshemmet musikkstudent er i stor grad selv ansvarlig for hvordan studiene skal gjennomføres. Det er imidlertid vesentlig at arrangeringen av eget studium ikke blir så omfattende at det går på for stor bekostning av det faglige.

Formulering av generelle retningslinjer ble også diskutert. Det ble fremholdt at slike retningslinjer i så fall ikke må bli for generelle. Synshemmede er ikke like og kan ha forskjellige arbeidsmetoder. Et annet viktig moment er at musikkutdanningen som sådan stadig gjennomgår forandringer.

Tanken om samarbeid mellom musikklinjen ved Huseby utdanningssenter og landets ordinære musikkutdannings-institusjoner ble også kastet fram. Man tenker seg da en modell der studentene følger undervisning og tar eksamener ved landets ordinære musikkutdanningsinstitusjoner, mens Huseby støtter opp underveis når det er nødvendig.

Det ble dessuten opplyst at det på ingen måte er nytt at synshemmede studerer musikk ved ordinære musikkutdannings-institusjoner. Den første blinde som gjorde det, tok organisteksamen ved Musikkonservatoriet i 1917, og inntil musikklinjen ved Huseby utdanningssenter ble opprettet i 1976, var det vanlig at synshemmede tok sine eksamener ved ordinære musikkonservatorier selv om de fulgte undervisning andre steder. Da det ble opprettet eksamensråd for konservatoriene, forsøkte man fra Huseby utdanningssenters side å foreslå alternative eksamensordninger for synshemmede, men man vant ikke gehør for disse forslagene. Man fant det derfor nødvendig å opprette en musikklinje på Huseby som alternativ til Musikkhøgskolen og konservatoriene, men på konferansen ble det reist tvil om denne musikklinjen virkelig har departementets formelle godkjennelse.

Under dette punktet på dagsordenen ble det referert brev fra synshemmet musiker Marit Evanger som var forhindret fra å være til stede. I brevet ga hun uttrykk for sin uforbeholdne støtte til initiativtakerne for konferansen og til tanken om å opprette en statlig noteskriverstilling. Deretter tok paneldebatten til.

Paneldeltakere:

• Asbjørn Syslak Organist
• Olaf Blakstad musikklærer
• Nina Tveter musikkstudent
• Cecilie Lund musikkstudent

Asbjørn Syslak innledet med å si at han har vært kirkeorganist i ca. 15 år, og at han nå praktiserer som organist ved krematoriene i Oslo. Han tok sin utdanning ved et ordinært musikkonservatorium, og selv om han fulgte undervisning i enkelte fag på Huseby, avla han alle eksamener ved konservatoriet. Å ta eksamen på Huseby, kom aldri på tale. Han var klar over at han ville stå sterkere overfor en arbeidsgiver om han kunne vise til at han hadde sin utdanning fra en ordinær musikkutdanningsinstitusjon.

Han kom også inn på hvilken funksjon Huseby utdanningssenter bør ha i dag. For øyeblikket har institusjonen en musikklinje med godt kvalifiserte musikklærere, men det siste året har musikkstudenter på høyere nivå uteblitt fullstendig. Syslak mente at mangelen på elever skyldes integrering og ikke mangel på talenter. Han påpekte at ved de tidligere spesialskolene var det et miljø som tok vare på alle synshemmede musikk-talenter og sørget for å gi dem undervisning i blindeskrift-noter fra starten av. Det har dessverre vist seg at integrerte, synshemmede elever har fått ingen eller svært mangelfull opplæring i nettopp noter, og Huseby utdannings-senter bør derfor, på bakgrunn av denne situasjonen, ha en klar rolle som ressurssenter på alle nivå i musikkutdannings-øyemed. Institusjonen bør ha fast, formell kontakt med fylkeskolemyndigheter, og kanskje også med musikklærer-foreningen, og markedsføre seg som et opplæringstilbud til alle musikklærere som får med synshemmede elever å gjøre. Institusjonen bør videre være en støtte for integrerte, synshemmede musikkstudenter på konservatorier, høgskoler og universitet og inngå et kontinuerlig og oppdatert samarbeid med de aktuelle musikkutdanningsinstitusjonene. Syslak understreket imidlertid at Huseby bør være et alternativ til dem som ikke føler for å gå inn i integrert undervisning.

Syslak kom videre inn på blindeskriftnotenes betydning. Han mente at innstudering via auditive media blir altfor over-fladisk, og at noter er et like viktig verktøy for blinde musikere som for seende.

Han pekte dessuten på tidsaspektet med hensyn til å overføre noter. I sin tid som kirkeorganist kunne han selv være med å planlegge og for en stor del bruke stoff han allerede hadde tilgjengelig, men i begravelsessammenheng har han ingen mulighet til dette. Folk planlegger sjelden eller aldri sin død, og pårørende har ofte spesielle ønsker om hva som skal fremføres. Det kan hende at organisten får beskjed så sent som bare en dag før om hva som skal spilles, og da må noten overføres i en fei. Han understreket derfor behovet for å få opprettet en noteskriverstilling igjen, slik at man som synshemmet musiker ikke er avhengig av tilfeldigheter som f.eks. en partner, en søster eller bror, en venn eller venninne som for det første er der, for det andre ser og for det tredje kan noter. Syslak ville si det så sterkt som at samfunnet vil gå glipp av mange verdifulle talenter og bidrag til kulturlivet dersom det ikke gjøres noe med noteservice-tilbudet til synshemmede musikere og studenter.

Olaf Blakstad er musikklærer ved Kristiansund videregående skole, og har sin fireårige instrumentalpedagogiske utdanning fra Huseby utdanningssenter for synshemmede.

Han påpekte at det høye tempoet i utvikling av lærebøker i skoleverket, representerer et vesentlig problem for en synshemmet musikklærer. Når det kommer en ny lærebok i f.eks rytme, må man som synshemmet ikke bare skaffe seg et ordinært eksemplar av boken i en fei, det må også fremskaffes i en eller annen tilgjengelig form, og det er ikke alltid så lett. Å overføre noter til blindeskrift er en tidkrevende prosess og forutsetter i aller høyeste grad den noteskriverstillingen som ikke finnes lenger.

Blakstad sa at den greieste arbeidsoppgaven han står overfor som musikklærer, er undervisning av enkeltelever. Han understreket at når man kan sitt instrument og har sans for det pedagogiske, kan en blind gi like god undervisning som en seende - i hvert fall så lenge det dreier seg om elever på begynner- og mellomstadiet, og det er som regel det man kommer bort i i den videregående skolen. Når det gjelder disse elevene, kan læreren selv velge hva elevene skal spille, og en synshemmet musikkpedagog velger da selvfølgelig det stoffet han allerede har for hånden. Det som imidlertid kan være problematisk, er de virkelig flinke elevene. De kommer ofte med faglig velbegrunnede ønsker om hva de vil spille, og da kan ikke en synshemmet musikkpedagog i dagens situasjon uten noteservicetilbud, hjelpe sine elever med mindre han eller hun setter seg sammen med en seende musiker og selv skriver av notene etter diktat. Dette er imidlertid så tidkrevende, at det ikke ville svare seg økonomisk. Dersom noteservicen til synshemmede musikere ikke blir bedre, er alternativet derfor å la seende kolleger overta de flinke elevene, og det er etter Blakstads mening ikke noe alternativ i det hele tatt. I en undervisningssituasjon er man tross alt ansvarlig også for de flinke elevene.

Når det gjelder undervisning i samspill, hevdet Blakstad at det i dag er vanskelig for en synshemmet å gi slik undervisning fordi det finnes svært lite samspillitteratur i blindeskrift. Et annet problem er at mange studenter krever undervisning i jazz og rock, og på dette feltet finnes det overhodet ingen litteratur i blindeskrift.

Når det gjelder klasseundervisningen mente Blakstad at enkelte fag egner seg bedre enn andre. Selv trives han best med musikklærefag og musikkorienteringsfag. I fag som f.eks. satslære, vil man være avhengig av å ha permanent sekretærhjelp, og det, mente Blakstad, ville være svært lite tilfredsstillende. Han sa også at man som synshemmet lærer, av og til vil ha problemer med at enkelte elever gjerne vil utnytte situasjonen til å fuske i prøvesammenheng. Det vil man imidlertid i de aller fleste tilfeller oppdage, og da vil det ved en påtale som regel ikke gjenta seg.

Blakstad sa at da han kom ut i skolen, ble han til å begynne med møtt med skepsis fra administrasjon og kolleger fordi han kom fra et så lite kjent konservatorium som musikklinjen ved Huseby utdanningssenter for synshemmede. Han sa at han måtte bruke mye tid på å opparbeide tillit og virkelig stå på for å vise at han greide jobben sin på en like ordentlig måte som sine seende kolleger. Jo mer han greide å vise at han dugde, jo tyngre og viktigere arbeidsoppgaver fikk han, og han under-streket at dette gjelder for synshemmede i enda større grad enn for seende. Blakstad sa videre at det nok er lettere for en synshemmet å komme inn i et musikkmiljø på et lite sted enn på et stort, og at han nå trives godt med både arbeid og musikkmiljø.

Blakstad avsluttet med å si noen ord om musikklinjen ved Huseby utdanningssenter for synshemmede. Han mente at Husebys svakhet som musikkinstitusjon ligger i at elevantallet aldri vil bli så stort at man vil kunne konkurrere med andre musikk-utdanningsinstitusjoner når det gjelder lærerkrefter og muligheter for samspill. Det er klart at de institusjonene som har en viss størrelse og tyngde, trekker til seg de beste lærerkreftene, og selv om lærerne ved musikklinjen på Huseby er høyt kvalifisert, ligger deres styrke mer i den ekspertisen de har på synshemmedes tilnærming til musikkfaget enn på musikken som sådan.

Nina Tveter er hovedfagstudent i musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo. Hun ble stilt overfor problemet med partiturlesning i forbindelse med verkanalyse allerede på gymnaset, der hun som den første integrerte, blinde elev tok musikkartium i 1978. Hverken noteskriver eller hun selv var den gangen sikre på hva som var den beste oppstillingsmåten, og Tveter måtte gå opp til årseksamen i første gym på lykke og fromme, uten å ha løst partiturproblemet. Etter hvert kom imidlertid hun og noteskriver fram til en bedre oppstillings-måte, og hun fikk adgang til å benytte båndopptaker og avspille det aktuelle analyseverk så mange ganger som nødvendig under eksamen. Hun sa at dette representerte en betydelig forbedring, men frem-holdt at det også knytter seg problemer til lyttingen. Innspillinger kan være så for-skjellige, og av og til kan viktige ting som skjer i en mellomstemme, tilsløres av de andre stemmene eller av dårlig teknisk kvalitet. Det er derfor avgjørende at lydopptaket er så godt som mulig rent teknisk sett.

Tveter konstaterte at det i dagens situasjon er vanskelig for en blind å skåre høyt på karakterskalaen i verkanalyse-disiplinen, men hun understreket at de problemer blinde har når det gjelder partiturlesning, skyldes synshemningen og ikke mangel på musikalitet. Det er derfor viktig å komme fram til en mer auditiv verkanalyseform for synshemmede, som gjør det mulig å foreta analysen på lik linje med seende. Siden dette til nå ikke har vært mulig, har Tveter alltid satset på å gjøre det så bra som mulig i andre disipliner, som f.eks. satslære, for å trekke opp samlekarakteren. På hovedfag har hun unngått partiturproblematikken i den grad det er mulig ved å velge en musikkestetisk vinkling på hovedoppgaven.

Tveter kom videre inn på de problmer som knytter seg til satslæredisiplinen for integrerte, synshemmede studenter. Den eneste muligheten en synshemmet i dag har til å få skrevet noter i vanlig skrift, er å diktere blindeskriftnotene til en seende. I enkle satslæredisipliner, som f.eks. harmonilære, er dette raskt unnagjort, og det er forholdsvis lett å få noen til å skrive for seg, men når det gjelder mer polyfon sats som invensjon og fuge, blir det straks vanskeligere. Det blir adskillig mer tidkrevende å diktere slike oppgaver, og tilsvarende vanskelig og finne noen som kan påta seg å skrive.

Tveter sa at da hun tok kurset i fuge, skiftet medstudentene på å skrive for henne, men da oppgavene ble virkelig lange, var det vanskelig å finne noen som var villig til å påta seg å skrive, og som dessuten var i stand til å holde hodet klart. Det er nemlig svært tidkrevende å få skrevet en fuge på denne måten, og det er lett å miste tråden både for den som dikterer og den som skriver. Denne skrivejobben er dessuten et arbeid som fortjener å bli skikkelig honorert. Tveter sa at hun derfor håper at det innenfor datateknologien utvikles programmer som gjør det mulig for den synshemmede å skrive notene direkte, slik at man har kontroll over at det man skriver, virkelig er det som står på papiret. Tveter under5streket at man som synshemmet ikke bare har behov for å få overført vanlige noter til punktskrift, man har også behov for å få overført det man selv har skrevet, til vanlig skrift.

Hun avsluttet med å si at musikkutdanningsinstitusjonene er adskillig mer imøtekommende i dag enn for 10 år siden. Hun mente at dette både har sammenheng med samfunnsutviklingen generelt, og at det har foregått et visst generasjonsskifte i musikklærerstaben rundt omkring. Hun finner det derfor paradoksalt at noteservicen til synshemmede musikere og musikkstudenter er så katastrofalt dårlig når de ordinære musikkutdanningsinstitusjonene stiller seg så positive til å ta inn synshemmede studenter.

Cecilie Lund studerer sang ved vokallinjen på Norges musikkhøgskole. Hun har også tatt et studieforberedende år ved musikklinjen på Huseby utdanningssenter for synshemmede, og i den forbindelse var hun særlig opptatt av problemstillinger vedrørende den undervisning og informasjon Huseby gir til synshemmede musikkstudenter.

Hun sa at hun selv har dratt nytte av Huseby utdannings-senters spesialkompetanse både når det gjelder blindeskrift-noter og verkanalyse, men hun understreket at selv om denne undervisningen var meget god, var hun likevel helt uforberedt på at undervisningen i verkanalyse foregikk på en helt annen måte i en ordinær musikkutdanningsinstitusjon. Grunnet dette har hun i år måttet gå opp til en eksamen i verkanalyse ved Musikkhøgskolen som hun ikke hadde forutsetninger for. Hun hadde dessuten så få timer i dette faget, at hun simpelthen ikke rakk å ta stilling til hvordan hun skulle takle problemet. I tillegg opplevde hun at et av pensumverkene som hun allerede hadde tilgjengelig, ble strøket av pensumlisten fordi det ikke fantes nok eksemplarer av dette verket til de seende studentene i biblioteket.

Når skolen i ettertid har fått kjennskap til at auditiv analyse er det greieste for synshemmede, har det vist seg at skolen uten videre hadde to forslag til hvordan problemet kunne løses. Enten kunne man søke Rikstrygdeverket om midler til å gi tilrettelagt undervisning til den synshemmede studenten og andre interesserte, eller man kunne la studenten følge sonologiundervisningen på komposisjonslinjen.

Lund sa at hennes erfaring er at musikkutdanningsinstitu-sjonene er villige til å hjelpe bare de får innsikt i hvilke behov man har. Hun understreket imidlertid at man ikke har noen mulighet til å forutse disse problemene, så lenge man er dårlig informert om hvordan undervisningen foregår i en ordinær musikkutdanningsinstitusjon. Hun mente at dette skyldes en alvorlig svikt fra Husebys side. En av spesial-institusjonens viktigste oppgaver må vel nettopp være å gi informasjon til vordende studenter om hvordan undervisningen foregår ute, og hun har selv smertelig erfart at hun ikke var godt nok forberedt.

Hun understreket imidlertid at musikklærerne ved Huseby utdanningssenter har en svært vanskelig oppgave. De skal ikke bare gi undervisning til elever med til dels store tilleggs-handicap. De skal også gi relevant undervisning til ressurs-sterke elever som er i stand til å fylle de krav ordinær musikkutdanning stiller. Når det gjelder de sistnevnte, trakk Lund likevel Husebys utdanningstilbud i tvil. Det hun fant mest kritikkverdig, er den fullstendige mangel på formidling av faglige målsetninger og intensjoner. Huseby utdannings-senter begrunner selv denne mangelen med det lave elevantallet og at man foretrekker å skreddersy fagplanen til hver enkelt. Lunds erfaring er imidlertid at dette oppleves svært fru-strerende og usikkert for studentene og fører til mangel på motivasjon. Lund understreket at hun syntes det var en befrielse å komme ut i en ordinær musikkutdanningsinstitusjon hvor det fantes klart definerte fagplaner og hvor hun ble lyttet til i tilretteleggingsspørsmål.

Hun avsluttet med å si at hun var rystet over at musikk-linjen ved Huseby utdanningssenter markedsføres som om den skulle gi faglig kompetanse på linje med andre musikk-utdanningsinstitusjoner hvis dette ikke er tilfelle. Det har faktisk hendt at folk som har gjennomført deler av eller til og med hele utdanningen på Huseby, ikke er blitt gjort oppmerksom på dette før det har vært for sent.

De fleste konferansedeltakerne støttet Lunds uttalelser, selv om det ble hevdet at fagplaner fantes og at kirkemusikklinjen ved Huseby utdanningssenter hadde fungert bra. Det ble presisert at Huseby har musikkutdanning på tre nivå: videregående, studieforberedende og høyere, og at det av og til hender at folk som har vært integrert i den obligatoriske skolen, faktisk er lei av integreringen og ønsker et utdanningstilbud ved en spesialinstitusjon. Det ble videre påpekt at det studieforberedende kurset i musikk først og fremst tar sikte på å forberede studentene til videre studier ved Huseby, og at dette antakelig er årsaken til at det ikke gis informasjon om tilbudene ved ordinære musikk-utdanningsinstitusjoner. Det kan dessuten virke som om Huseby har en tendens til å ville holde på de få elevene de har, og det kan være en annen årsak til at slik informasjon ikke blir gitt.

Det var generell enighet om at mangel på systematikk preger musikkutdanningen ved Huseby utdanningssenter for synshemmede. Det ble understreket at denne institusjonen nå i høyere grad må komme de øvrige musikkutdanningsinstitusjonene i møte og innse at den ikke kan overprøve høgskolens og universitetets musikkfaglige ekspertise. Huseby bør heller bruke sin kompetanse når det gjelder synshemmedes tilnærming til musikkfaget, ved aktivt å yte service til synshemmede musikkstudenter i en integrert studiesituasjon. Departementet bør i den forbindelse definere Huseby utdanningssenters rolle, slik at studentene kan bli i stand til å definere sitt forhold til denne institusjonen.

Vi gjør oppmerksom på at Huseby utdanningssenter bare var representert under den første fjerdedelen av konferansen, og at institusjonens eget syn på disse spørsmålene derfor vanskelig kan komme til uttrykk her.

Heidi Gran orienterte om Norsk Musikerforbund. Deretter tok konferansen opp spørsmål vedrørende synshemmede musikeres generelle forhold til norske musikerorganisasjoner, og det viste seg at svært få hadde noe aktivt forhold til disse. Man kom fram til at dette måtte skyldes at musikerorganisa-sjonenes informasjonsmateriale ikke blir utgitt i noen tilgjengelig form for synshemmede. Det ble derfor konkludert med at konferansen ber SSHF henstille til norske musikerorganisasjoner, og spesielt Norsk Musikerforbund, om å utgi medlemsblad og informasjonsmateriell på kassett for derved å legge forholdene til rette for at synshemmede kan bli aktive medlemmer i norske musikerorganisasjoner.

Innledning ved Cecilie Lund

Cecilie Lund innledet med å si at hun finner det meget betenkelig at hun, selv om hun er den tredje i rekken av integrerte, synshemmede sangstudenter, fremdeles må bruke uforholdsmessig mye tid på organisering og tilrettelegging av eget studium. Lund sa videre at selv om hun er den av de tre som har kunnet bruke mest tid på selve sangstudiet, kommer hun likevel dårlig ut sett i forhold til sine seende medstudenter. Hun har derfor ingen problemer med å se at den som var først ute, må ha hatt en så enorm arbeidsbyrde når det gjaldt praktisk tilrettelegging av eget studium, at det knapt kan ha vært tid igjen til selve studiet.

Lund mente at dette i aller høyeste grad er urettferdig. Synshemmede musikkstudenter må ha krav på en grad av tilrettelegging som gjør det mulig å få tid til å studere og utnytte sine ressurser. Det skulle ikke være nødvendig, slik hun selv og Tveter har gjort, å gå aktivt inn i interessepolitisk arbeid for på sikt å få større mulighet til å bruke tid på selve musikken.

Lund tok videre for seg spørsmål vedrørende tilpassningsevne i forbindelse med tilrettelegging. Hun poengterte viktigheten av at synshemmede studenter selv kommer med konstruktive forslag til hvordan problemer kan løses, fordi det da blir mindre arbeidskrevende for utdanningsinstitusjonen å komme den synshemmede studenten i møte. Hun understreket imidlertid at tilrettelegging ikke må bestå i at man stiller andre faglige krav til synshemmede studenter enn til seende. Hun poengterte også at de kravene som stilles, må være relevante i forhold til synshemningen.

Når det gjelder samspillsprosjekter, mente Lund at synshemmede musikere selv må komme med forslag til arbeidsmåter. Synshemmede musikere er dessuten også selv nødt til å bearbeide holdninger i slike sammenhenger. Eksempelvis er Lund med i et kor som har mange arbeidsoppgaver. I den forbindelse har hun brukt lang tid på å bearbeide seg selv til å akseptere at hun bare kan være med på de store prosjektene, der notene blir delt ut lang tid i forveien. Det har videre tatt et år å få korledelsen til å forstå at dette skyldes manglende kapasitet når det gjelder overføring av blinde-skriftnoter, og ikke latskap eller mangel på ansvarsfølelse fra hennes side.

Lund mente videre at synshemmede selv er nødt til å være bevisste på hva det er som gir dem høy status som musikere. Det kan, mente hun, ofte være synshemmedes egen holdning til seg selv som gjør at de ikke får aksept hos andre. Slik bevissthet har selvsagt med bakgrunn å gjøre, men Lund understreket likevel at det er viktig å opparbeide en grad av selvrespekt og selvbevissthet som gjør at man blir respektert av arbeidsgivere, kolleger og norsk musikkliv generelt. Hun påpekte at hvis ikke synshemmede selv setter søkelyset på hvilke spesielle problemer de har som musikere, så vil iallfall ingen andre gjøre det.

Lund kom også inn på hvilke fordeler og ulemper som knytter seg til det å være synshemmet musiker. Selv om hun innrømmet at synshemmede må innse at de kommer til kort på enkelte områder, understreket hun at man som oftest tar det igjen på andre. Hun mente f.eks. at synshemmede ofte har en helt annen dybde enn seende i den musikken de presenterer. Lund mente at seende musikere i mange tilfeller er så opphengt i den skrevne musikken at de eksempelvis tenker interpretasjon utelukkende i forhold til notebildet. Lund mente derfor at seende ofte ikke har et like bevisst forhold som synshemmede til det de hører generelt, og derved heller ikke til musikken spesielt. Fordi synshemmede ikke kan bladlese, mente Lund at deres interpretasjon ofte har et mer direkte utspring i selve musikken og derved blir mer genuin. I musikalske sammenhenger er dette et opplagt fortrinn synshemmede musikere bør vite å dra nytte av, og Lund understreket at det synshemmede taper ved ikke å kunne bladlese, kan de ta igjen ved dybde i musikalsk tolkning.

Fordi synshemmede vanskelig kan spille fra bladet, og fordi tilgangen på noter i blindeskrift er så begrenset, må synshemmede som oftest si nei til å ta oppdrag på kort varsel. Dette fører nok til at synshemmede musikere har vanskeligere for å få oppdrag enn seende, iallfall i startfasen, men de får til gjengjeld desto mer tid til å forberede seg til de oppdragene de får. Lund konkluderte derfor med at synshemmede bør satse på kvalitet framfor kvantitet, og at bevisstheten om at dette er mulig, burde være egnet til å gi selvutslettende, synshemmede musikere selvbevissthet og styrke nok til å markedsføre sin egen musikalitet.

Lund poengterte at det er viktig at synshemmede deltar i kor- og korpssammenheng selv om de ikke alltid har fått overført alle notene som benyttes, til blindeskrift. Lund understreket at det å musisere sammen med andre er viktig, og at av og til må det musikalske fellesskapet gå foran yrkes-stoltheten. Man får stille opp og gjøre så godt man kan.

Lund hevdet også at synshemmede bør innse at de kanskje må bruke lengre tid enn seende på å nå et bestemt utviklingstrinn i sin musikalske karriere grunnet de mange praktiske problemene, men hun mente at man bør gi seg selv den tiden. Hun understreket at man bør måle seg selv på en realistisk måte, og ikke legge samfunnets mal til grunn for denne målingen. Hun avsluttet med å påpeke at synshemmede ikke alltid skal se på seg selv som passive objekter, men som handlende subjekter som har innflytelse på sin egen situasjon, og som har noe å bidra med.

Innledning ved Nina Tveter

Nina Tveter innledet med å si at hun i løpet av sin studietid med en viss undring har registrert at synshemmede ikke har samme rett som andre til å utdanne seg og til å utnytte ressurser, selv om vi har en lov her i landet som sier at alle skal ha lik rett til utdanning. Hun hevdet at dersom hun hadde vært klar over hvor vanskelig det kunne være å studere musikk som synshemmet, hadde hun aldri gjort det. Hun gjorde det videre klart at for å lære noe i det hele tatt, har hun måttet akseptere å få mindre ut av undervisningen enn sine medstudenter. Det har sannsynligvis ført til at hun i løpet av studiet har oppnådd dårligere resultater enn hun intellektuelt og musikalsk sett egentlig har forutsetninger for. Selv om dette i aller høyeste grad er frustrerende, er Tveter tross alt glad for at hun ikke har gitt opp. Hun understreket at resignasjon så langt fra er en god måte å takle studiesituasjonen på, men hun gjorde det klart at det skal noe til å beholde gløden gjennom et langt universitets-studium. Hun var derfor glad for at hennes møte med Lund har vakt til live det engasjementet hun hadde da hun begynte å studere, slik at hun nå kan foreta et tilbakeblikk over egen studiesituasjon med nye, kritiske og engasjerte øyne.

Det første hun tok for seg, var de holdninger som gjorde seg gjeldende i forbindelse med opptaksprøver og eksamener på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Tveter mente at man på denne tiden lett kom i skade for å bedømme funksjonshemmede kandidater mer subjektivt enn andre uten at man selv var klar over det. De som satt i opptaks- og eksamenskommisjoner på den tiden, var svært lite vant til å bli stilt ansikt til ansikt med funksjonshemmede kandidater. De ble derfor i mange tilfeller så overrumplet ved synet, at de var helt ute av stand til å konsentrere seg om kandidatens musikalske prestasjon før vedkommende var langt ute i programmet.

Tveter mente at noe av årsaken til dette kan ligge i at idealet i slike sammenhenger er den perfekte prestasjon, og at det derfor, hvis man ikke har noe bevisst forhold til det, kanskje kan være vanskelig å forestille seg at feilfri musikk, kunst, kan fremstilles av "ikke-feilfrie" mennesker. Det er kanskje lett ubevisst å la seg påvirke til ikke bare å legge merke til funksjonshemningen visuelt, men til også å "høre" den i musikken. Dette gjorde seg kanskje særlig gjeldende når funksjonshemmede spilte andre instrumenter enn klaver og orgel - instrumenter som fordret at utøveren måtte stå foran klaveret og vise seg fram. I slike tilfeller er det nemlig ikke bare instrumentet man stiller til skue, men i aller høyeste grad også sin egen person - inklusive funksjons-hemningen. Hvis en opptakskommisjon aldri har forestilt seg at man kan komme til å få en funksjonshemmet søker, blir funksjonshemningen i en slik situasjon ytterligere aksentuert. I tillegg er det en kjent sak fra det juridiske området, at dersom man er redd for å bedømme for mildt, gjør man ofte det stikk motsatte (inhabilitets-prinsippet), og Tveter antydet at synshemmede musikkstudenter nok kan ha blitt utsatt for dette i noen grad for en tid tilbake.

Tveter understreket imidlertid at hun nå mente å kunne registrere en adskillig større aksept for synshemmede søkere enn tidligere. Musikkutdanningsinstitusjonene har med tiden åpnet seg, og at Lund i fjor kom inn på vokallinjen ved Norges musikkhøgskole, er et bevis på at blinde i dag står fritt til å velge andre musikeryrker enn organistyrket. Tveter understreket også at det å ta inn en blind sangstudent ikke er noe utslag av snillhet. Det er et resultat av at tiden nå er moden, og at søkeren er mer enn god nok. Tveter sa at hun er glad for at utviklingen går i riktig retning, men hun kunne nok ønske seg at synshemmede ikke skulle måtte være bedre kvalifisert enn andre søkere for å komme inn.

Tveter kom videre inn på spørsmål vedrørende integrering. Hun sa at dersom en synshemmet velger et hvilket som helst annet fag enn musikk og fysioterapi, har hun/han ikke noe valg når det gjelder integrering. Man har kort og godt ikke noe annet tilbud enn ordinær undervisning i ordinære utdannings-institusjoner. Når det gjelder musikk og fysioterapi derimot, finnes det i tillegg til det ordinære utdanningstilbudet også tilbud om spesialundervisning. Dette skyldes at musiker- og fysioterapiyrket har vært tradisjonsyrker for synshemmede gjennom mange år, og at de spesielle utdanningstilbudene for synshemmede i disse fagene derfor er blitt opprettholdt.

For Tveter var det å studere integrert et valg, og når hun ikke valgte musikklinjen ved Huseby utdanningssenter, var det fordi hun mente at miljøet var altfor lite, og at lærerkreftene utenfor var bedre. Dessuten ønsket hun å integrere musikken i et universitetsstudium, og siden musikklinjetilbudet ved Huseby bygger på en konservatorie-modell, var den overhodet ikke aktuell for hennes vedkommende. Musikklinjen ved Huseby ble imidlertid riset bak speilet. Hun var redd for at man ville anbefale henne å slutte ved universitetet og begynne på Huseby om hun viste at det knyttet seg problemer til det å studere integrert. Hun var derfor forsiktig med å be Huseby om hjelp, men hun understreket at hun har fått hjelp på Huseby når hun har bedt om det, selv om hjelpen ikke alltid har vært den mest relevante. Hun slo fast at Huseby utdanningssenter dessverre pr. i dag vet for lite om hvilke problemer en integrert, synshemmet musikkstudent står overfor, men hun var optimistisk når det gjaldt Huseby utdanningssenters potensielle kompetanse på dette området.

Tveter kom videre inn på sitt interessepolitiske arbeid. Hun understreket at hun ikke har noen generell interesse for studentpolitikk, men at hun har funnet det tvingende nødvendig å gå aktivt inn i interessepolitikk for synshemmede studenter for derigjennom kanskje å få en etterlengtet mulighet til å beskjeftige seg med selve musikken. Hun sa også at hun dessverre har brukt altfor mye av den dyrebare studietiden til å arbeide med dette. Da hun begynte å studere, var det imidlertid så mye som ikke fungerte på så mange plan, at hun enten kunne velge å finne seg i det som det var, eller å forsøke å bidra aktivt til en bedring av situasjonen. Hun fant ut at når hun allikevel brukte så mye tid til praktisk arrangement av eget studium, kunne hun like godt gjøre det på en mer målrettet måte, og hun brukte derfor Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening til å arbeide med studentsaker.

Hun sa videre at i de 7 årene SSHF har eksistert, har foreningen oppnådd betydelige resultater som har kommet alle synshemmede studenter til gode - fordeler som neppe ville vært oppnådd uten en slik interesseorganisasjon. Tveter understreket også at dersom dette hadde vært ordinært studentpolitisk arbeid, ville hun ha fått lønn for arbeidsinnsatsen. Når det gjelder interessepolitikk for synshemmede studenter derimot, får man knapt nok økonomisk støtte til å drive foreningen.

Tveter sa at de problemene en synshemmet musikkstudent i dag støter på, mer er en konsekvens av feilorganisering av det fra før så begrensede utvalget av noter og faglitteratur, enn av mangel, som tidligere, på imøtekommenhet fra de ordinære musikkutdanningsinstitusjonenes side. Tveter understreket imidlertid at det uansett musikkutdanningsinstitusjonenes tilretteleggingsvilje og hjelp fra Huseby utdanningssenter, vil være nødvendig at synshemmede musikkstudenter selv har et aktivt forhold til tilrettelegging av eget studium. Det blir adskillig lettere for utdanningsinstitusjonen å komme en synshemmet student i møte dersom vedkommende selv presenterer forslag til hvordan problemer kan løses.

Som eksempel nevnte hun sin egen leseplass. Hun sa at hennes institutt lider under skrikende rommangel. Hun gikk derfor ut fra at det å be instituttet om å skaffe henne en leseplass, ville være forgjeves om hun ikke selv hadde et forslag til hvor. Det hun da gjorde, var å finne ut om noen av rommene på instituttet var lite i bruk, og da hun fant et slikt rom, spurte hun om hun kunne få bruke det inntil videre. Det fikk hun, men hun ble gjort oppmerksom på at dette var en høyst midlertidig løsning, og at hun måtte regne med å flytte ut når stipendiaten som eide kontoret og som for øyeblikket befant seg i utlandet, kom tilbake.

Hun understreket derfor at man som synshemmet student må forsøke å ikke tenke for mye framover. Så sant man gis en mulighet, enten den er kortvarig eller langvarig, bør man bruke denne fullt ut og kun bekymre seg om studiene. Først når den praktiske muligheten ikke lenger er til stede, bør man bekymre seg for hvordan man skal takle situasjonen. Tveter hadde imidlertid full forståelse for, og selv erfaring for, at dette kan være vanskelig, men det er nødvendig om man i det heletatt skal få studert. Hun understreket imidlertid at det er mye man ikke vet hvordan man skal finne løsninger på og at dette naturlig nok skaper fortvilelse.

Tveter kom også inn på synshemmedes kroppsholdning og kroppsbevissthet i utøversammenheng. Synshemmede har, i mindre grad enn seende, et bevisst forhold til kroppen som uttrykksmiddel, og dessuten har man ofte fått dårligere undervisning enn andre når det gjelder nettopp dette. Tveter sa at hun fryktet at seende pedagoger ikke tar dette alvorlig nok når det gjelder synshemmede studenter. Dette skyldes antakelig både at man er redd for å såre den synshemmede studenten, og at man ikke er kritisk nok fordi man tar det for gitt at en synshemmet ikke kan kontrollere kroppen i samme grad som seende kan. Det siste er imidlertid et spørsmål om undervisning, og Tveter understreket derfor viktigheten av at synshemmede selv sier ifra om at de ønsker den form for feedback. Hun understreket også at synshemmede ikke bare må få vite at det de gjør ikke er riktig. Det er i aller høyeste grad nødvendig at de får vite hva det er som ikke er riktig, for synshemmede kan ikke, slik seende kan, lære ved å se hva andre gjør.

Tveter sa til slutt at hun, i likhet med Lund, mente å kunne registrere en generell mangel på selvtillit og yrkesstolthet blant synshemmede musikere og studenter, og hun understreket at noe av det første synshemmede musikere og musikkstudenter må gjøre, er å "markedsføre" seg selv. Videre mente hun at det er viktig å arbeide for at synshemmede får relevant undervisning og eksamen i verkanalyse, og at de får den undervisningen de skal ha i direksjon og andre praktiske ferdigheter.

I den påfølgende debatten ble synshemmedes kroppsspråk diskutert. Det ble fastslått at blinde ikke har et like aktivt kroppspråk som seende, fordi de ikke ser andres kroppsspråk og derved heller ikke har noen mulighet til å imitere det. Blinde har derfor ikke uten videre, slik seende har, et naturlig utviklet kroppsspråk fra barnsben av, og det blir derfor vanskelig å tilegne seg en praktisk ferdighet som direksjon, uten at man har fått et visst innblikk i hva det å kommunisere med kroppen vil si. Det ble derfor understreket at synshemmede musikkstudenter bør få individuell undervisning i kroppsspråk i tillegg til den ordinære direksjonsunder-visningen.

Deretter kom man inn på integreringsspørsmål, og det ble hevdet at synshemmede må satse på dybde, ikke bredde. Synshemmede kan hverken skumlese eller bladspille, men det er ingenting som hindrer dem i å gå i dybden når et stoff er tilgjengelig. Det ble dessuten hevdet at synshemmede legger bedre merke til det de hører enn seende, og at det derfor allikevel er mulig å holde seg sånn noenlunde orientert.

Man kom også inn på Huseby utdanningssenters rolle. Det ble understreket at integrerte, synshemmede musikkstudenter kommer i et forferdelig dobbeltforhold til Huseby. På den ene siden har det vært hevdet flere ganger i løpet av konferansen at man ikke kan stole på den informasjonen Huseby utdanningssenter gir. (eksempel: Huseby har uttalt at synshemmede bør satse på piano fremfor sang.) På den annen side har det også i løpet av konferansen flere ganger vært hevdet at om man skal studere musikk integrert, er det nødvendig med en del særundervisning grunnet en del teknikker som seende lærere ikke kan forutsettes å kjenne til. Det ble også fremholdt at det er vanskelig å komme med kritikk av noen som i navnet innehar en normativ autoritet på musikkutdanning for synshemmede, men som allikevel ikke har den kunnskap som skal til.

Når det gjelder Huseby utdanningssenters undervisningstilbud på høyere nivå, var konferansen generelt enig om at det har utspilt sin rolle. Man mente at Huseby heller bør ha en klart definert rolle som ressurssenter, og at musikklinjen i så måte må skaffe seg den nødvendige kunnskap om hva synshemmede musikkstudenter som går integrert, har av spesielle problemer. For best å kunne gjøre det, ble det hevdet at Huseby utdanningssenter bør inngå et nært samarbeid med ordinære musikkutdanningsinstitusjoner, slik at institusjonen kan holde seg løpende orientert om hva slags undervisning som til enhver tid gis der. Det ble videre fremholdt at den kompetansen som for framtiden skal finnes på synshemmede og musikk, bør bygges opp av synshemmede. Særlig er dette viktig når det gjelder det notasjonsmessige.

Konklusjonen på denne debatten ble at konferansen henstiller til SSHF om å opprette et musikkutvalg som skal ha som mandat å kartlegge hva som må til for at synshemmede musikkstudenter skal kunne få et fullverdig musikkutdanningstilbud.